Funksjonshemmedes rettigheter, –gjemt, glemt og ignorert

Ignorering av funksjonshemmedes menneskerettigheter

Historien om mennesker med nedsatt funksjonsevne er historien om diskriminering, utestengelse og manglende rettsikkerhet. I 1948 ble FNs Menneskerettighetserklæringen vedtatt. Etter den tid har det kommet en rekke konvensjoner og overnasjonale forpliktelser som sier hva som er riktig og galt av myndighetene å gjøre overfor egen befolkning. Menneskerettighetene skal spesielt beskytte de mest sårbare. Men til tross for konvensjoner og rettigheter, så fortsatte diskrimineringen av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avsa sin første dom om diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser i 2009.

På grunn av den utstrakte diskrimineringen, vedtok FN i 2006 en egen konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen ble iverksatt i 2008 og Norge sluttet seg til konvensjonen i 2013. Kortversjonen av CRPD er at menneskerettighetene også gjelder for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Til nå har Norge gjort lite for å etterleve konvensjonen.

Vergemålslov i strid med FN-konvensjonen

Artikkel 12 i FN-konvensjonen sier at "Partene skal erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder". Vergemålslovens § 22 omhandeler vilkår for å frata mennesker med nedsatt funksjonsevne deres rettslige handleevne. Men lovbestemmelsen benyttes lite, ikke for at vergemålsmyndighetene forsøker å følge FN-konvensjonen, men fordi den krever mye behandling, blant annet må det domstolsbehandling til.

Vergemålsloven har imidlertid en snarvei til umyndiggjøring gjennom § 33. Dersom det skaffes en legeattest som sier at personen under vergemål ikke har samtykkekompetanse, så kan vergen bestemme over personen. Rettsikkerheten er totalt fraværende. En legeattest er ikke en gang et enkeltvedtak som kan påklages. Det finnes mange med utviklingshemming som i praksis er umyndiggjort med grunnlag i en legeattest. Noen av disse opplever en større frihetsberøvelse enn innsatte.

I sitt doktorgradsarbeid, så Kjersti Skarstad på praktiseringen av vergemålsloven. Hun fant at halvparten av personene under vergemål var fratatt sin samtykkekompetanse, dvs. at de i praksis var umyndiggjort.

Både i forhandlingene som lå til grunn for FN-konvensjonen, i konvensjonsteksten og i veilederne fra komitéen som overvåker statenes etterlevelse av konvensjonen, går fremgår det klart at det er personens vilje og preferanser som skal ligge til grunn for personens valg. I Norge er det i stor grad vergen, Fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning som bestemmer hva som er best for personer under vergemål.

Helse- og omsorgslovgivningen

Helsehjelp er frivillig, men slik er det slett ikke for alle. Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a heter "Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv." og inneholder regler for tvangsbehandling av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Psykisk helsevernlov inneholder et hav med tvangsbestemmelser. Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 omhandler bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming. Kapittel 10 heter "Tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige".

Helse- og omsorgsminister Bent Høie har heldigvis innsett problemet og nedsatt Tvangslovutvalget som skal foreslå et nytt lovverk i samsvar med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Uansett hva Tvangslovutvalget måtte komme frem til, så kan en regne med protester og debatt. Siden vi fikk våre første sykehus i middelalderen og frem til i dag, har det vært opplest, vedtatt og akseptert å bruke tvang overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne. Forkledd som den barmhjertige samaritan og med henvisning til funksjonshemmedes behov for beskyttelse, har helse- og omsorgstjenestene hatt mer eller mindre fritt spillerom og fratatt funksjonshemmede grunnleggende rettigheter og friheter gjennom frihetsberøvelse, tvang og inngripen i privatliv. Profesjoner er opplært i tvangsbruk og tvangsbruken er institusjonalisert. Når tvangssaker en sjelden gang har vært ført for domstolene, har dommerne stort sett velsignet tvangen og ikke vektlagt det at funksjonshemmede blir fratatt grunnleggende rettigheter.

En finner også mye positivt i norsk helse- og omsorgslovgivning. Men for mennesker med utviklingshemming, blir lovverket ofte ikke fulgt. De verste tilfellene omhandler unødvendig død som følge av manglende helseoppfølging og ødelagte liv som følge av manglende, mangelfulle eller totalt uakseptable tjenester. Det har vært fire nasjonale tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemming:

I rapporten fra Helsetilsynet fra 2005, ble det rapportert ulovlige forhold knyttet til bruken av tvang og makt/tjenester til personer med utviklingshemming i 75 av 86 tilsyn, dvs. at i 87 prosent av tilfellene, ble det avdekket ulovligheter.

I 2006 rapporteres det om ulovlig bruk av tvang og makt i I 41 av 53 undersøkte kommuner, dvs. ulovligheter i 77 prosent av tilfellene.

I 2010 kom rapporten fra det nasjonale tilsynet med avlastningsboliger og barneboliger. Det ble gjennomført tilsyn i 75 kommuner og påvist ulovligheter i 59 av tilsynene, dvs. i 77 prosent av tilfellene.

I 2017 fikk vi resultatet av tilsynet med tjenestene til voksne med utviklingshemming. Tilsynet avdekket ulovligheter i 45 av 57 kommuner, dvs. i 79 prosent av tilfellene.

Tilsyn dokumenterer at lovverket ikke følges og at det heller ikke har vært tegn til bedring. Alle, utenom Helse- og omsorgsdepartementet, forstår at når kommunene ikke makter å styre sektoren, så må staten styre sektoren sterkere.

Skole og utdanning

Skolens formålsparagraf vektlegger likeverd, menneskerettigheter og forplikter skolen til å motarbeide diskriminering. Lite tyder på at verken Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet eller skoleeierne kjenner til formålsparagrafen. Den norske skolen drives i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Skolen bygger opp om diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Både skolen og skoleforvaltningen diskriminerer elever med utviklingshemming.

Allerede fra 1. årstrinn, lærer elever flest at det er noen elever som ikke passer inn og som ikke kan være en del av elevfellesskapet. Elever med utviklingshemming plasseres i spesialklasser og på spesialskoler. Det er vanskelig å se at verken kommunale-, fylkeskommunale eller statlige myndigheter har gjort noe som helst for å etablere en god og inkluderende skole. Til nå har ikke Kunnskapsdepartementet maktet å produsere en eneste stortingsmelding som inkluderer alle elevene. Elever med utviklingshemming inngår i spesialmeldinger hvor det skrives mye om viktigheten av inkludering.

Elever med utviklingshemming undervises i stor grad av assistenter, de har fritak fra fagplanene, fritak fra evaluering, fritak fra lærebøker og i hovedsak fritak fra å lære.

Våren 2017 ble "Ekspertgruppe for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging" nedsatt. Ekspertgruppens mandat omfatter det meste, utenom FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det kan godt være at ekspertgruppen kommer med forslag som kan være positive for elever med mindre tilretteleggingsbehov. Ekspertgruppen mangler ekspertise både på utviklingshemming og CRPD. Det er all grunn til å dempe forventningene.

Arbeid

FN-konvensjonens artikkel 27 sier at en skal legge til rette både for yrkesutdanning og yrkesdeltakelse for mennesker med utviklingshemming. Yrkesutdanning er det knapt noen med utviklingshemming som får. Andelen som kommer inn i arbeidsmarkeder er i dag lavere enn i 1991. Den gang var det en politisk målsetning å øke arbeidsmarkedstiltakene. Imidlertid har det kommet visse signaler som kan tyde på at arbeidsminister Anniken Hauglie er bekymret for situasjonen og kan tenke seg å gjøre noen grep for å bedre situasjonen.

Boligpolitikk

Den statlige boligpolitikken styres av Husbanken. Når det gjelder vanskeligstilte på boligmarkedet, så styres Husbanken av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Mennesker med utviklingshemming er ikke lenger blant de vanskeligstilte i boligmarkedet. Vi er blitt inkludert, –i eldreomsorgen. Boligpolitikken for mennesker med utviklingshemming springer ut fra Demensplan 2020. Her styres Husbanken av Helse- og omsorgsdepartementet. FN-konvensjonens artikkel 19, sier blant annet at "mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform". Men denne artikkelen synes verken Helse- og omsorgsdepartementet eller kommunene å kjenne til. Mennesker med utviklingshemming plasseres i bofellesskap som blir stadig større og mer institusjonspreget.

Skal myndighetene markere FNs internasjonale dag for funksjonshemmede, så kan de gjøre det med å lese FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er på tide at også Norge gjør et forsøk på å etterleve konvensjonen. En god begynnelse vil være om barne- og likestillingsminister Solveig Horne får med seg sine kolleger i sektordepartementene slik at vi får en politisk oppfølging av Rettighetsutvalget innstilling, godt forankret i Stortinget.