Moderne hebraisk må få leve!

Moderne hebraisk må få leve!

Skrevet av Maryam Trine Skogen, samfunnsdebattant og teologistudent

En kortversjon av teksten ble publisert i papirutgaven Aftenposten 27. oktober 2017

Humanistisk fakultet på Universitetet i Oslo ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) har nylig vedtatt å avvikle moderne hebraisk som en del av det akademiske tilbudet. Arabisk språk har større oppslutning, og blir derfor prioritert. Tilbake sitter studenter, professorer, lærere, samfunnsdebattanter og trossamfunn, og lurer på om IKOS vet hva de gjør. Når IKOS ikke viderefører moderne hebraisk betyr det at de samtidig ikke vil satse på Israel-studier. Noe som betyr en grov amputasjon av fagkunnskap for Midtøsten-studier.

Skal man forstå en annen verden må man lære språket. Så enkelt og samtidig komplisert er det. Vi som studerer teologi, religion og språk er smertelig klar over at ingen kan tolke hellige tekster uten en grunnleggende kunnskap om arkaiske språk. Bibelen ble ikke skrevet på norsk. Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og det nye testamentet på gresk. Selv med grunnleggende språkkunnskaper trenger man historisk kompetanse og tolkningskyndighet for å forstå hvordan religioner har formet mennesker, og fortsatt har en autoritativ stilling i verden. Vi ønsker å forme dagens samfunn og religionenes påvirkning. Da må vi gå veien om historien. Men det er ikke bare de med en spesiell interesse for teologi eller historie som er bekymret, det bør også religionsvitere og politiske eksperter være. Fordi språk, religion kultur og politikk er innviklet og uatskillelige. Hvem bruker moderne hebraisk? Jo, det gjør man i Israel. Jødenes hjemland og det de kristenkonservative kaller det hellige land. Det landet palestinerne og araberne kaller Palestina. En stat som daglig omtales i media, ofte i et negativt ordelag. En stat som mange boikotter politisk, økonomisk og akademisk. En stat som opprettholder sin eksistens til tross for massive og intrikate politiske konflikter i et Midtøsten preget av arabernes herredømme og fordømmelse. Hvordan kan landets største universitet forsvare å opprettholde en faglig tyngde ved å vingeklippe én side av konfliktens parter?

Jeg er selv muslim og studerer teologi. Ved siden av islam og kristendom fordyper jeg meg også i jødedommen og skandinaviske jøders situasjon. Som minoritet overrasker det meg hvor lite allmennkunnskap folk har om religiøs, kulturell og etnisk forfølgelse. Noen tror det var nazistene som oppfant jødehatet, og at det tok slutt for 70 år siden. Anti-semittisme har eksistert i tusener av år, og øker nå faretruende for hvert år. Kunnskapsløshet er en av hovedårsakene til at samfunnet tillater en slik utvikling. Jeg snakker ikke om dårlige vitser eller kommentarfelt, jeg snakker om et hat som har blitt stuerent og blir til handlinger. Krenkelser, forfølgelse og drap. Nynazister som marsjerer utenfor en synagoge på jødenes helligste dag, mens svensk politi har godkjent det hele. En dansk sikkerhetsvakt som ble skutt og drept. Europeiske jøder som utsettes for grov hets. Diskriminering er én ting, men den passive ansvarsfraskrivelsen er det aller verste. Skal vi forstå undertrykkelse av minoriteter er det verste og eldste eksempelet jødenes historie.

Jødedommen er både en religion, men likeså en etnisk og kulturell identitetsfaktor for de 15 millioner jødene som lever i dag. Ca. 7 millioner av dem bor i staten Israel. De skriver og snakker moderne hebraisk, ikke bibelhebraisk, som er det eneste tilbudet jeg som student nå er overlatt til. Noen norske jøder har tett kontakt med Israel, og for flere unge jøder kan hebraisk språk og israelsk kultur være oppbyggende for en jødisk identitet. Minoriteter lever godt i diaspora hvis de blir fullt ut akseptert, men mange trives med å bosette seg i et land hvor jødisk kultur og rytme er hverdagen. Det kan være vanskelig for nordmenn å forstå som får et ufullstendig bilde av Israel gjennom media. Vi prøver å forstå de multikulturelle utfordringene i dagens samfunn på en best mulig måte. Den interreligiøse dialogen har bygget broer mellom trossamfunn. Sameksistens og fellesskapets beste er målet for Norges frihetselskende demokrati. Det vi aldri må glemme er at den er bygget på tradisjoner og en arv vi må forvalte omhyggelig. Skal vi forstå hvordan reformasjonen dannet grunnlaget for vår sekulære forståelse av protestantisk arbeidsmoral eller hvordan pavekritikken banet for et bondeopprør, må vi studere historien. Når vi vet at kirken har vært med på å fordrive jøder og frem til for få år siden også diskriminerte skandinaviske jøder med beskyldninger om å være Jesus-mordere, må vi gå i dypet av bibeltolkningene for å oppdage sviket mot det jødiske folket. Få ord som er oversatt med politisk makt fikk fatale konsekvenser. Hellige tekster og kunnskap om språk og religion er ikke av allmenn interesse, men det er samfunnets ansvar å forvalte kunnskapene slik at man ikke går i de samme fellene igjen.

Jeg støtter det palestinske folkets kamp for like rettigheter og en bedre hverdag. Ikke fordi jeg er muslim, men fordi de er mennesker som lider og lever under uverdige forhold. Spesielt de som er fordrevet fra ulovlig okkuperte områder eller holdes sperret internt som fanger. Det er ikke å være imot staten Israel. Som muslim kjenner jeg dessverre godt til hvor mange konspirasjonsteorier som holdes i live om jøder. Mange arabiske muslimer har et svært negativt forhold til Israel, og gjennom dette også dessverre jøder. Jøde og sionist er ikke det samme, men alle sionister er også jøder. Jeg kan ikke godta et uskyldige mennesker skal være terrormål på grunn av sin tro eller nasjonalitet.

Norske jøder lever under en konstant trussel kun fordi de er jøder. Om de har noen forbindelse med Israel eller ikke er uvesentlig. Jøde er for mange likestilt med uønsket, sionist, okkupant eller fiende. Vi kan ikke ha det slik at folk går rundt og hater hverandre eller at noen er redde for å gå ut. Da jeg i høst besøkte den jødiske synagogen skar det meg i hjertet å se tungt bevæpnet politi med automatgevær beskytte familier som søkte seg til bønn på sabbaten. Faktisk smertet det meg til tårer. Skal vi som jobber mot religiøs og etnisk diskriminering ha en reell sjans til å skape endringer trenger vi kunnskap og politikere som spiller på lag. Det er norsk muslim jeg er. Det er norske jøder som er mine venner. Det er den norske kirke som har mest erfaring med religiøst inkluderingsarbeid blant minoriteter. Og det er den norske stat som må se verdien i å fortsette med dette arbeidet. Hvis regjeringen skal ta anti-semittismen på alvor krever det at landet har et sterkt akademia som kan undervise, forske, publisere og arbeide i feltet. En tam handlingsplan er ikke nok. Vi kan ikke observere på avstand. Heller ikke feige ut fordi søkertallet ikke likner de mer kommersielle yrkesutdanningene. Universitetet i Oslo har et nasjonalt ansvar for å forvalte og utvikle faglig sterk kunnskap, med et etisk ansvar for å inkludere minoritetene. Stortingsmelding nr 25 (2016-2017) om humaniora nevner spesielt at utsatte språkfag bør støttes spesielt. Norge trenger denne kompetansen.

Hvis en helt nasjon, etnisk gruppe og politisk område systematisk skal ekskluderes fra et vestlig universitet, må motivasjonen bli grundig undersøkt og fordømt.