Tegninger, trusler og dilemma

Tegne Muhammed?

Både Jyllands-Postens og Charlie Hebdos Muhammed-tegninger er velkjente, likeså de drapstruslene, opptøyene, brannene og annet som fulgte, og ikke minst drapene på tolv mennesker i og utenfor redaksjonen til CH i Paris i 2015. Det ble intense debatter om ytringsfrihet og blasfemi. Mange av mediene fant det riktig å ikke trykke bilder av Muhammed, da dette ville oppfattes som blasfemisk av muslimer. Vårt lokale Vest-Telemark Blad tok det standpunktet, og jeg støttet det i et leserinnlegg. Selv om det må være lovlig og må kunne gjøres uten fare for liv og helse, er man ikke forpliktet til å publisere noe som krenker det som andre mennesker setter høyt og har respekt for.

Når temaet er blasfemi

Situasjonen blir annerledes når Skovgaard Museet har som målsetting for utstillingen å «fokusere på blasfemi» og «forbudte billeder.» Da blir det problematisk at de ikke viser nabobyens tegninger som utløste så store tumulter for noen få år siden, og heller ikke noen tegning fra Charlie Hebdo. En del av begrunnelsen for dette er høyst forståelig. Ledelsen vil ikke skape «en potentiel sikkerhedsmæssig udfordring for museets gæster og personale.» Dessuten mener de at mangfoldet og nyansene i debatten om blasfemi og ytringsfrihet ville «gå fløjten» dersom Muhammed-tegningene ble vist.

Når jeg leser muséets begrunnelse, er det særlig noe som forundrer meg. Avgjørelsen virker så ubesværet, nesten som det skulle være helt naturlig å utelate disse tegningene. Jeg tenker at uansett hva vi mener om å vise dem, så setter truslene oss i et betydelig dilemma. Når ikke tegningene blir vist, vil det lett oppfattes som at volden har virket. Truslene tar i realiteten valget fra oss, og de som mener det er rett å vise slike tegninger, får sin ytringsfrihet begrenset.

Andre bilder blir vist

Muhammed-tegninger kan man ikke se på utstillingen, men så kan en, til gjengjeld hadde jeg nær sagt, se atskillige fotografier av Andres Serranos «Immersion» eller «Piss Christ», der et platskrusifiks er senket ned i en glassbeholder med kunstnerens urin. Dette bildet har en framskutt plass i hovedhallen og er utstillingens hovedlogo. Det står på plakaten utenfor, på bannerne på hver side av inngangen, i de fire vinduene i nabohuset vegg i vegg med domkirken, på nettet og i et arbeidshefte for skoleelever, og, tro det eller ei, i resepsjonen kan du få kjøpt postkort med den korsfestede Kristus i kunstnerens piss for 12 kroner pr. stk. eller 6 kort for kr. 60! «Jesus» i heftige sex-scener er også å se på en av TV-skjermene i lokalet.

Forskjellsbehandling

Vi kjenner også andre eksempler på at terskelen er høyere for å sjikanere islam enn andre religioner. Charlie Hebdo har kanskje gitt det mest groteske. At noen av medarbeiderne etter drapene på kollegene sa at de ikke ville tegne Muhammed, skal de ikke bebreides for. Men da de ved ettårsmarkeringen forkynte at «morderen løper fortsatt», i en skikkelse med et rasende ansikt, blod på  hendene og gevær på ryggen, tegnet de ham på en måte som de aller fleste vil forbinde med den kristne Gud. Ikke bare karikerte de ham, de gav ham også skylden for drapene på deres kolleger!

«Problemet er religion», sier noen. Ingunn Solheim i NRK sa dette om ofrene for terroren i Charlie Hebdos lokaler: «Skotne og drepne fordi dei latterleggjer prestar, imamar og rabbinarar.»

Vi husker også at Otto Jespersen ville brenne Bibelen i Ålesund i 2006. Å brenne Koranen kom ikke på tale, for han hadde enda noen år å leve, regnet han med. Da ordføreren oppfordret ham til å la være å brenne Bibelen, rev han ut Det nye testamentet og brente jødenes bibel i stedet.

Ta dem som ikke truer deg

La oss tenke oss følgende: En rektor i ungdomsskolen sier til elevene sine: «Ikke provoser de sterke og hissige. Det er det både pedagogiske og andre fornuftige grunner til. Dessuten kan det være farlig. Dem som ikke tar igjen, derimot, kan dere henge ut og sjikanere. Vi har ytringsfrihet og takhøyde her på skolen.» Denne rektoren ville snart blitt tema i Dagsrevyen og Brennpunkt.

Når Skovgaard Museet i samarbeid Folkekirkens Skoletjeneste har utarbeidet undervisningsmateriell for 7., 8. og 9. klasse, er det noe av det samme de gjør. «Piss Christ» lyser mot elevene, men noen tegning av Muhammed får de ikke se, selv om både «Muhammed-krisen» og drapene i Paris er omtalt i opplegget.

For noen år siden fortalte en kollega en historie. En ny prest var kommet til bygda. En i menigheten gir ham et råd: «Hvis du vil tale mot noen, så ta mormonerne, for dem er det ingen av her.» Historien er neppe sann, men like fullt skjer dette overalt. Ta dem som ikke truer deg! Ta Mormons bok!

Bare blasfemi?

Mange vil være tilbakeholdne med å vise bilder som muslimer oppfatter som blasfemiske. Men når det er tale om islam og ytringsfrihet, kommer en ikke utenom et annet dilemma, at det i store deler av den muslimske verden er en annen oppfatning av ytringsfrihet enn den vi har i våre vestlige demokratiske samfunn. «Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i Islam» (1990) som er undertegnet av 45 land, fastsetter f.eks. at «enhver har rett til å uttrykke sin mening fritt», men «på en slik måte som ikke er i strid med Sharia.» I praksis kan mye av det som kan tegnes på papir, skrives i bøker eller vises på teatrene anses for å være «i strid med Sharia.»

Provosert?

«Hvad provokerer jer og hvorfor?» lyder et av diskusjonsspørsmålene til skoleelevene. Hva med meg, ble jeg provosert? Ja, jeg er provosert av forskjellsbehandlingen, for den handler om noe mer enn bare en utstilling i Viborg. Jeg synes også det er usmakelig med «Piss Christ» på postkort. Men selve bildet provoserer meg i grunnen ikke så mye. Noe av grunnen er at en ikke kan se at den oransje fargen er Serranos piss, det får en opplyst særskilt. Dessuten sier Serrano at han ikke har ment å vanære Kristus. Men jeg håper også at jeg er preget av min tro. I den er selve korsets mening at Jesus lot seg utsette for hån og spott og ga sitt liv i døden.

Likevel skal jeg innrømme at jeg gjorde min egen lille «billedstorm» i Viborg. De får lovprise bildet de som vil, men jeg regner ikke Serranos verk for kunst. Hvis ikke det var for ham som er avbildet og hans storhet, så ville ikke dette bildet hatt den minste interesse. En plastfigur kan alle kjøpe, et glass er lett å få tak i, og hvem som helst kunne ha pissa i det.