Ingen plass i et moderne samfunn

Familiearrangerte ekteskap mellom søskenbarn er fortsatt en utbredt praksis i mange land og i Norge i dag er det vanlig blant innvandrergruppene særlig fra Pakistan, Tyrkia og Marokko – men også fra noen andre land. Det er forståelig at en slik praksis kunne utvikle seg i før­moderne, føydale samfunn; slike ekteskap kan bidra til økt sosial og økonomisk trygghet både for den ­enkelte og for storfamiliene. Søskenbarnekteskap har ingenting med religion å gjøre. Praksisen har forekommet innen alle kulturer, men i takt med moderniseringen har individuell frihet blitt viktigere, på bekostning av storfamilien.

I moderne, vestlige samfunn, har en slik praksis ingen plass. Fordi den er beheftet med ­betydelige medisinske og sosiale problemer, bør den forbys.

Forårsaker sykdom. Alle mennesker bærer på genforandringer (mutasjoner) som kan forårsake sykdom. De fleste slike mutasjoner er av en slik natur at dersom man kun har arvet den fra én av foreldrene, blir man ikke syk, fordi man har en frisk versjon av genet, nedarvet fra den andre forelderen. Hvis man derimot har arvet den samme mutasjonen fra begge foreldrene, blir man rammet av sykdommen det aktuelle genet disponerer for.

Dersom foreldrene er i slekt, er det betydelig økt risiko for at begge er bærere av den samme mutasjonen og dermed også for at barn av slike ekteskap faktisk blir syke. Kjennskap til slik arve­gang (kalt autosomal recessiv) er etablert kunnskap som er godt beskrevet i alle lærebøker i biologi. Det er også en praktisk erfaring som vi barneleger ser svært ofte i vår kliniske hverdag. Listen over aktuelle sykdommer er meget lang. Det dreier seg om sykdommer i nervesystemet, stoffskiftesykdommer, blodsykdommer, nyresykdommer, leversykdommer, hudsykdommer, immunsykdommer og så videre.

Elleve ganger høyere. I en studie fra 2010 fant norske barne­leger elleve ganger høyere risiko for alvorlige nevrologiske sykdommer hos barn av pakistanske foreldre som var fetter og kusine. I den pakistanske ­befolkningen generelt var det syv ganger økt risiko, trolig fordi mange paki­stanere i Oslo er fra samme ­geografiske område og er i slekt – men noe fjernere enn søskenbarn. (Stromme et al. Parental consanguinity is associated with a seven-fold increased risk of progressive encephalopathy: a cohort study from Oslo, Norway. Eur J Paediatr Neurol 2010.) Mange av disse sykdommene er svært alvorlige og medfører lidelse og tidlig død. Ikke sjelden er flere barn i samme ­familie rammet.

I Norge var det lenge forbudt med søskenbarnekteskap, og blant etniske nordmenn er kunnskapen om økt risiko for sykdom godt kjent. Vi leger erfarer imidlertid ofte at de rammede familiene ikke har vært klar over at det å være gift med søskenbarn innebærer en økt sykdoms­risiko. I tillegg til mye lidelse for barna og familiene som rammes, medfører behandlingen av disse ­pasientene også betydelige utgifter for storsamfunnet.

Innskrenket frihet. En annen viktig negativ konsekvens av søskenbarnekteskap er den strukturelle tvangen som ligger i praksisen. Når en ungdom vokser opp med en forventning om at vedkommende skal gifte seg innad i familien, blir den ­individuelle friheten innskrenket og integreringen i storsamfunnet hemmes. Når det er klart for ungdommen at tanter, onkler, besteforeldre og hele storfamilien forventer at han eller hun skal gifte seg med en gitt fetter eller kusine, som de kanskje knapt har møtt, er det åpenbart at det er vanskelig å si nei og grenseoppgangen mot reell tvang er meget diffus.

Det er økende oppmerksomhet rundt sosial kontroll i innvandrermiljøer og denne debatten passer også godt inn her. Et forbud mot søskenbarnekteskap vil kunne forhindre mye sykdom og lidelse for mange ufødte barn. Det vil også gjøre det lettere for norsk ungdom som er barn av innvandrere å si nei til stor­familiens krav og bedre integreringen.