Bistandsmentaliteten styrer tydeligvis fortsatt Dnk

Her kommer det som ble publisert i Luthersk Kirketidende våren 2010:

"Bistandsmentalitet – en utfordring for Den norske kirkeAv Andreas Johansson, ungdomsprest i Sørum

Hvorfor protesterer Dnk mot staten når en ikke har ambisjoner om å bli økonomisk uavhengig?Etter stat-kirkeforliket våren 2008 undret jeg meg over hvorfor finansieringen av Den norske kirke (Dnk) skulle fortsette på samme måte som hittil og hvorfor prestene fortsatt skulle være statsansatte. Hvorfor ble dette sett på som gunstig?

I løpet av 2009 ble det klart at de fleste bispedømmene i Dnk hadde hatt et merforbruk i løpet av 2008. Sparetiltak ble satt inn. Vikarbehov måtte stå udekket og flere vakante stillinger ble aldri lyst ut, selv om finanskrisa gjorde at staten det året var uvanlig spandabel. Da statsbudsjettet for 2010 ble lagt fikk jeg inntrykk av at mange i ledelsen for Dnk oppriktig hadde ventet seg mer av staten. Flere var så skuffet over bevilgningene til kirka at de ba om kirkestatsrådens avgang. Som om det skulle øke budsjettrammene for Dnk!? Vi fikk ikke det vi mener vi trenger, men hva skjer utover fortsatt lobbyvirksomhet overfor bevilgende organer? Det eksisterer fortsatt ikke noen supplerende finansieringsplan for Dnk.

Er staten en sikker og tilstrekkelig inntektskilde? Vil framtidige regjeringer (uten bispeutnevningsmakt) prioritere opp eller prioritere ned størrelsen på bevilgninger til kirka? Jeg spør ikke om hva de rent lovteknisk er forpliktet til, men hva vi faktisk kan forvente at de gjør, tatt i betraktning hvilke saker som sanker stemmer.

I saken om den 12. biskop har politikere i flere partier igjen tenkt å kjøre over kirkas votum. Flere i ledelsen i Dnk har allerede protestert, men hva skjer utover det? Politikerne begrunner overkjøringen med at det ikke er en sak av ideologisk art. Andre ganger har politikerne begrunnet hvorfor de går imot kirkens votum med at det er ideologiske saker. Begrunnelsene varierer. Viljen til å styre over Dnk er nærmest konstant. Hvem tror at politikerne vil overstyre mindre etter gjennomføringen av stat-kirkeforliket? Forliket gir fullmakt til at staten kan fortsette å overstyre i alle saker der det trengs penger.

Det forundrer meg mye at vi i Dnk fortsatt ikke har laget systematiske planer for supplerende og alternativ finansiering. Hva er så bra med offentlige penger at det er verdt å bli skuffet over statsbudsjettene? Hva er det som gjør at Dnk finner seg i stadig å måtte protestere på politikernes overkjøringer? Hva er det som gjør at Dnk ikke for lenge siden planla og implementerte ordninger for supplerende og alternativ finansiering, slik at Dnk allerede nå kunne sluppet å bøye seg for politikere som ikke klarer å holde fingrene av fatet? Hva er det som er så bra med dagens finansieringssystem?

Bistandsmentalitet – hva er det?Jeg har vært så heldig at jeg levde noen av tenårene mine i Kenya i 1980-årene og fikk fire år som misjonær i Peru som ung voksen. Det har gitt meg perspektiver som er høyst relevante for økonomien i Dnk.

Det å leve i et fattig land og bygge opp et kirkesamfunn har sine gleder. Men minst én utfordring kommer en ikke bort fra: bistandsmentalitet. Bistandsmentalitet er ingen form for apatisk passivitet. Det kan utvises stor energi og kreativitet både i lobbyvirksomhet overfor organisasjoner med penger og i måtene en kan markedsføre seg selv som ”fattig og stakkarslig” på. Jeg husker fra jeg var tenåring at det ble sagt: ”Vi må ikke samle inn så mye penger selv, for da kan misjonsorganisasjonene finne på å tro at vi kan klare oss selv og dermed gi oss mindre”. Fra misjonsarbeid i fattige land er det enkelt å finne eksempel på bygninger og andre strukturer som forfaller, fordi de unge kirkene ikke føler ansvar for å ta vare på det misjonsorganisasjonene bygde (som ikke alltid var tilpasset lokale forhold). Mennesker preget av bistandsmentalitet vil tenke: ”Det kan utløse mer økonomiske midler om dette forfaller enda mer.”

I Peru jobbet jeg i en ung kirke der over 96 % av budsjettet ble dekket fra Norge/Danmark. Kirka var formelt selvstendig, valgte sine egne ledere og hadde ansvar for driften på papiret, men var kirkesamfunnet selvstendig? Det var ikke nødvendig for oss misjonærer å nevne ordet ”overføringer” for at lederne i den unge kirka, for sikkerhets skyld, skulle gjøre som de trodde misjonsorganisasjonen helst ville. Ikke alle de ansatte i kirka var fornøyde med å være et selvstendig kirkesamfunn. Noen syntes det var bedre da misjonen styrte. Frynsegodene var bedre på den tida. Noen pastorer likte ikke tanken på at lønningene deres skulle bli lokalt giverfinansiert. Derfor preket de mot tiende med begrunnelsen at tiende var lovisk. Tankegangen slik jeg oppfattet det var at så lenge en kunne overtale fattige mennesker på landsbygda til ikke å gi, så ville misjonsorganisasjonen opprettholde størrelsen på overføringene sine. Dermed kommuniserte en samtidig overfor medlemmene i de lokale menighetene at ansvaret for driften hørte hjemme i misjonsforeningene på andre siden av Atlanteren. Slik ble kirkemedlemmene sosialisert inn i bistandsmentalitetens ansvarsfraskrivelse.

Jeg har også møtt mange i den lutherske kirka i Peru (IEL-P) som hadde tro på egen evne til å styre og finansiere seg selv på sikt. Bistandsmentaliteten var langt fra kompakt. Den er mer kompakt i Dnk. Dette mener jeg at jeg kan si etter å ha fungert som menighetsprest begge stedene. Utover at Dnk har en mer kompakt bistandsmentalitet enn IEL-P, så er hovedforskjellen økonomisk sett at de fleste medlemmer i IEL-P er fattige og ikke har det de trenger, mens de fleste medlemmene i Dnk er rike og har det de trenger.

Bistandsmentalitet i DnkJeg var en gang prest i en kommune med dårlig råd. Bevilgningene til kirka måtte kuttes. Det måtte kuttes i antall gudstjenester for å spare oppvarmingskostnader og annet. Da sa noen i staben at de kunne stille frivillig og det kunne bli samlet inn penger til oppvarming av kirka, for gudstjeneste ville de ha. Jeg var selvsagt med på det, for hva er bedre enn at mennesker vil holde gudstjeneste for å møte Gud? Men lenger opp i kirkesystemet ble foten satt ned, for vi måtte ”lære kommunen å ta ansvar”. Det som forundret meg er at dette var en ryggmargsrefleks uten særlig refleksjon rundt fordeler og ulemper ved p.d.e.s. å stimulere frivillig engasjement og p.d.a.s. det å ”tvinge kommunen til å ta ansvar”. Oppgaven med å oppdra kommunepolitikerne hadde forrang framfor å bidra til å lede mennesker til en dypere gudsrelasjon, la dem få utløp for sitt personlige engasjement og styrke deres eierskap til kirka.

Jeg har skjønt at mange i Dnk er enige i avgjørelsen som ble tatt. Jeg tolker det som institusjonalisert bistandsmentalitet. Jeg er glad de ikke tenkte på den måten i Kina under kulturrevolusjonen. De tenkte heldigvis ikke slik i oldkirka i Romerriket heller.

Hva er grunnen til at mange kirkebygg i Norge bare har gudstjeneste annenhver og tredjehver søndag? Det mangler penger sier noen. Selv i lutherske kirka (ELCK) i det fattige Kenya der de på 80-tallet hadde ekstremt stor prestemangel, klarte de med noen få unntak å holde både søndagsskole og gudstjeneste hver søndag, selv i bygdene langt utenfor allfarvei. Jeg har ikke registrert at ukentlig gudstjeneste i hvert sogn skulle være en offisiell ambisjon i Dnk.

Lokalt i Dnk er det ofte mye frivillig innsats. Mange steder blir det samlet inn penger via givertjeneste til å lønne mennesker i større eller mindre stillinger. Men det er ikke vanskelig å finne eksempel på at innsamling selv av relativt små pengesummer kan oppleves tyngende. Mange av medlemmene i Dnk ser ut til å tenke at siden kirka er et ”offentlig ansvar” så kan de se på seg selv om ”brukere”. Mange menighetsråd og fellesråd kvier seg for å markedsføre muligheten til å kunne utføre mer ved å samle inn mer. Noen ganger er tanken på å forkynne om giverglede, tiende og muligheter for eierskap til kirka så fraværende at selv årlige summer i størrelsesordenen kr 50 000.- for et menighetsråd i sogn med 2-5000 medlemmer oppleves som uoverkommelig. Men hvor mye er egentlig 50 000? Et ektepar der begge er ansatte i det offentlige med lønninger litt under gjennomsnittet i Norge kan gi tiende på nettoinntekten sin og komme over 50 000.- på årsbasis – alene. Ikke alle i Norge er minstepensjonister. Noen tjener ganske bra. Hva om 5 % av medlemsmassen i Dnk hadde gitt 10 % av nettoinntekten til menigheten sin? I tillegg til en stor ”politikerfri” inntekt, hadde det utløst mer glede, engasjement og eierskap til kirka enn det valgreformen i 2009 klarte. Hvor stort blir egentlig eierforholdet av å stemme en gang fjerdehvert år på en liste som snautt nok har kandidater til å fylle opp varaplassene? Økonomisk ansvar som instrument for å styrke eierforholdet til kirka er undervurdert i Dnk.

På bispedømmenivå er Dnk i ferd med å gjennomleve en slankekur. Det mangler vikarmidler, utlysing av vakante stillinger blir utsatt og i noen bispedømmer dreier det seg til og med om å si opp ansatte. En av grunnene til at slike situasjoner oppstår er at bispedømmene har små muligheter for langtidsplanlegging av egne inntekter. Tildelingsbrevet fra staten blir gitt i november/desember, rett før nytt budsjett skal trå i kraft, slik at det må være urimelig vanskelig for et bispedømme å planlegge langsiktig hvordan pengene skal brukes. En sitter nesten bokstavlig i fanget på regjeringen.

Mer grunnleggende for bispedømmerådene sin økonomiske situasjon er at de har så å si bare én eneste inntekstkilde. I næringslivet ville ”alle” bedriftsledere med én inntektskilde arbeide for å skaffe seg flere. Jeg har ikke registrert at noen i Dnk er særlig fornøyd med størrelsen på bevilgningene fra staten. Særlig med tanke på at mange prester har vært under hardt arbeidspress det siste året, er det for meg rart at det ikke arbeides mer aktivt og systematisk for å skaffe seg flere inntektskilder. Hva er det en venter på? Noen venter på neste års statsbudsjett, perfeksjonerer sin lobbyvirksomhet og håper på mer penger. Jeg har ingen grunn til å trekke Dnk sin kompetanse i lobbyvirksomhet i tvil, men den oppnår ikke ønsket resultat.

Offentlige tilskudd har ofte en bedøvende og ansvarsfraskrivende virkning. Hva er det som gjør at mange i Dnk så gjerne vil ha statens penger at de år etter år finner seg i å bli skuffet over statsbudsjettene? Hva med selv å ta ansvar for egen drift?

Nådegaver i funksjon eller offentlig tjenesteproduksjon?Så lenge Dnk tenker og tror at ”folkekirka er presten” opprettholder vi et bilde av at presten skal gjøre mye selv og arbeide mindre med å dyktiggjøre de hellige til tjeneste (Ef 4,11ff). Da får vi det vi ber om: passivitet og bistandsmentalitet. Jeg husker fra studietida at det en søndag ikke var nattverd i Storsalen. Det var ikke nok kirkeverter til å vaske nattverdbeger. Presten sa at han hadde ikke tenkt å gjøre alt, så da skjønte jeg at jeg kunne ikke se på meg selv som en ”bruker”. Jeg meldte meg til tjeneste som kirkevert, for nattverd ville jeg ha. En prest som ikke hele tiden kommuniserer ut dette budskapet om nødvendigheten av å delta og ha en tjeneste i menigheten i henhold til nådegavene sine, blir stående mye alene. En prest som blir stående alene føler seg fort sliten og dermed øker kravet om flere ansatte, som igjen blir en kostnadsspiral. Ikke uventet, men usunt.

Dagens finansieringssystem er problematisk ikke bare i forhold til volum, men også til fordeling. Hva skjedde i fjor da det ble stramt med penger? Hva ble prioritert da? Min opplevelse er at kvalitet i konfirmantarbeid og annen opplæring og dyktiggjøring til tjeneste i menighetene ble ikke satt så høyt opp. Det er det ”lovpålagte” som skal gjøres først.

Konsekvensen av at oppmuntring og dyktiggjøring til innsats i menighetene ofte ikke prioriteres høyt nok (hvilken prest har tid til det i en travel uke?) må da bli at de engasjerte ikke blir fulgt opp. Da slutter de eller blir mindre motiverte, og dermed blir det mer arbeid å gjøre for de ansatte som da må bli flere. Flere ansatte koster mer penger og dermed viser det seg at bistandsmentaliteten blir en type kostnadsspiral, som fører til større krav om penger som ikke kommer fra staten (og ikke alltid fra kommunen heller). Den økonomiske krisa blir pga systemet med ”lovpålagte tjenester” møtt på en måte som forsterker det grunnleggende problemet, heller enn å løse det.

Bistandmentalitet kan (og bør) motarbeidesJo da, jeg skjønner godt at noen i Dnk kvier seg for både medlemsavgift og givertjeneste. Vi vet vel alle sammen lengst inne at selv om 80 % er medlemmer i Dnk, så står vi ikke så fryktelig sterkt. Men det blir også fort en selvoppfyllende profeti: Går vi inn i møte med folk ut fra tankegangen at vi ikke har et viktig nok budskap og ikke så mye å tilby, så vil folk ikke gi eller engasjere seg heller. Men strutter vi av selvtillit, så får vi folk med oss på det. Vi kan godt ha selvtillit fordi vi har budskapet om Jesus Kristus som sendte oss for å gjøre alle folkeslag til disipler. Vi trenger ikke stå med lua i hånda og vente på statens penger.

I NORAD og gjennom bistandsnemnda fungerer det ofte slik at én innsamlet krone utløser ca 8-9 offentlige kroner. Slik er det for eksempel i KN sin fasteaksjon. Både stat og kommune kunne bevilget etter samme prinsipp (med visse økonomiske tak) og dermed stimulert til lokalt ansvar i menighetene. Bispedømmene kunne sagt at kravet for å ha en prest er at menigheten klarer å dekke 1 % av lønna. Dermed kunne det blitt penger til én ny prestestilling i hvert bispedømme med ca 100 prester. Hvor mye er 1 % av en prestelønn? Nesten ingen ting. I stedet for å tenke lokalt ansvar, engasjement og eierforhold har en stort sett satset på å kutte gudstjenester, drive mer lobby og overarbeide de prestene som var uheldige nok til å ha en vakanse i nærheten. Dermed graver vi oss bare mer ned i denne bedøvende bistandsmentaliteten.

Jeg fikk en aha-opplevelse på TV-aksjonen til CARE i 2009. Pengene vi ga skulle ikke gå til store overføringer til fattige kvinner i u-landene. Pengene skulle gå til kursing, slik at fattige kvinner i fattige land selv kunne danne spare- og lånegrupper og bruke egne ressurser for å komme seg ut av fattigdom. Mon tro om ikke massiv kursing fra CARE inn i Dnk kunne hatt stor effekt? Fattigdom er ikke bare et ressursproblem. Fattigdomsbekjempelse handler minst like mye om å fjerne mentale barrierer.

CARE markedsførte seg bra. Jeg ble fast giver der. Dnk gikk dermed glipp av mulige inntekter. Men de bad heller aldri om dem og inspirerte meg heller ikke til å tenke at jeg kan bidra økonomisk. Jeg gir gjerne tiende, men ikke uten mål og mening."

Så langt hva jeg skrev for snart 7,5 år siden. Den gang var jeg forholdsvis håpefull til at kirkeledelsen snart skulle gripe den økonomiske situasjonen kontruktivt an. Men, i dag ser jeg at bistandsmentaliteten i Dnk ser ut til å være like kompakt som for sju år siden. Det å oppdra stat og kommune til å gi mer penger får fortrinn framfor å bygge menigheter. Det er ingen gudstjenester i Dnk som har blitt avlyst pga lave bevilgninger fra staten, men derimot fordi der ikke er nok kirkefolk som søker sammen for å lese Skriften, be og lovsynge, selv om presten skulle være syk eller fraværende. Det er ingen prestestillinger som har blitt inndratt i Dnk fordi staten ikke gir nok penger, men derimot fordi kirkeledelsen ikke allerede for mange år siden begynte å bygge opp givertjeneste i menighetene.

Antall medlemmer og prosentandel som stemmer ved kirkevalg er forholdsvis irrelevant. Antallet som faktisk møter opp på gudstjeneste selv om presten er syk, teller mer. Prosentandelen som tjener i henhold til sin nådegave, teller enda mer, og antallet som har fått "lommeboka si omvendt" som teller veldig mye i et kirkesamfunn. Det er pga slike mennesker som har fått livene sine radikalt forandret som Guds kirke har overlevd i områder og perioder da staten ikke bare "bevilget lite penger", men der staten aktivt motarbeidet og forfulgte kirka. Det er til og med slik kirkehistorisk at kirka ofte har blitt mer levende og vital av at staten motarbeidet den. Derfor trenger det ikke en gang være et problem at staten bevilger mindre penger til kirkeformål.