Misjon og kvinnefrigjøring

I sin nye bok «En norsk  filantrop» (omtalt i Vårt Land 12.07.16) peker professor i historie Inger Marie Okkenhaug på hvordan kvinnelige misjonærer har bidratt til kvinnefrigjøring. Hun forteller blandt annet om hvordan misjonskallet har vært en mulighet til å bryte med grenser og normer for kvinners roller både nasjonalt og internasjonalt. Okkenhaug skriver spesielt om Bodil Biørn og foreningen Kvinnelige Misjonsarbeidere (KMA). Kvinnene i denne foreningen hadde høyere utdannelse, jobbet selvstendig og fulgte kallet fra Gud. Disse ordene passer ikke bare på kvinnene i KMA. Det er en treffende beskrivelse av de fleste kvinnelige misjonærer i moderne misjonshistorie.

I sommer har vi i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) feiret 125 år. For meg er det veldig oppmuntrende å vite at til tross for det fortsatt rådende tjenestedelingsprinsippet hvor kvinner ekskluderes fra de mest innflytelesesrike posisjonene i organisasjonen, er NLMs bidrag til kvinnefrigjøring betydelig, både i et historisk perspektiv og i dag. Norsk misjons bidrag til å løfte kvinners helse og utdanning er godt kjent, men det har vært mindre fokus på hvordan  norske kvinners nærvær har bidratt til å sprenge begrensninger og utvide kvinnerollen i sør. Denne effekten av kvinnelige misjonærer ble tydelig for meg i samtale med en av de kvinnelige lederne i Mekane Yesus kirken i Etiopia. De fleste norske misjonærene er kvinner, og kvinner fra Norge er, sammenlignet med kvinner fra de fleste andre land og kulturer, selvstendige og frigjorte. Norske kvinner bryter sterkt med de tradisjonelle rollene og normene for kvinner i Etiopia. Den etiopiske kirkelederen pekte  på hvordan de norske kvinnene slik er viktige rollemodeller for etiopiske kvinner, og samtidig også bidrar til å utforde etiopiske menns forventninger til kvinner. For henne var dette den viktigste grunnen til at Norge fortsatt bør sende misjonærer  til Etiopia og andre land i sør, til tross for de høye kostnadene med norske misjonærer sammenlignet med å lønne medarbeide fra sør.

Helt siden NLM kom til Etiopia i 1948 har flertallet av misjonærene vært kvinner.  Kvinnene har vært (og er) viktige både i helse- undervisning- og menighetsbyggende arbeid. De fleste har hatt høyere utdannelse, og de har hatt en synlig og ledende rolle i diakonalt arbeid, samfunn og menighetsliv, i kontrast til den tradisjonelle etiopiske kvinnerollen. I mange kulturer måles kvinners verdi i antall barn. De enslige kvinnelige misjonærene har vært sterke vitner om verdighet og et meningsfullt liv uavhengig av giftermål og fruktbarhet.

En av de øverste lederne i Mekane Yesus kirken, en mann som har samarbeidet mye med NLMs misjonærer, fortalte meg at han mener det er paradoksalt at NLM sender kvinnelige misjonærer til forkynner-, undervisnings- og lederoppgaver samtidig som organisasjonen fastholder tjenestefordelingsprinsippet. I en samtale omkring dette nevnte han flere av NLMs tidligere kvinnelige misjonærer ved navn, og hevdet at NLM ved å sende kvinnelige misjonærer som har gått inn i slike pastorale oppgaver, har bidratt til at Mekane Yesus kirken i dag ordinerer kvinner. At det i Mekane Yesus kirken formelt er full likestilling mellom kvinner og menn er bemerkelsesverdig i et land med sterke kvinneundertrykkende tradisjoner.

Effekten av norske misjonærers tilstedeværelse er et viktig perspektiv i samtaler omkring veivalg for internasjonal misjon. Kanskje kan det også være et interessant innspill når NORAD vurderer strategier for å fremme likestilling. For meg er det viktigste likevel hvordan dette vitner om evangeliets frigjørende kraft. Til tross for undertrykkende normer og strukturer i kirke, misjon og samfunn bruker Gud mennesker som følger ham til å skape noe nytt og reise tegn på Guds rike. For verdens kvinner som lever i undertrykkelse og urett er håpet et liv i verdighet, frihet og rettferdighet. Frigjorte kvinner i tjeneste for Guds rike er levende vitner om dette håpet. I Guds rike er det ingen undertrykkelse.