Vi trenger et oppgjør med bygdedyrets konsensustyranni - derav "Fryktløse Nordmenn"

Les dagens Vårt Land om omtaler bredt TV serien "Fryktløse Nordmenn" på Herland Rapporten YouTube om vikingtiden og norsk storhetstid, der jeg poengterer at janteloven og konsensustyranniet er et av hovedproblemene i Norge i dag. Mange er livredde for å stikke seg ut, stikk i strid med idealet om ytringsfrihet og "frihet for folket". Det er ofte strikte, sosiale regler for adferd, med et usedvanlig sterkt krav til politisk korrekthet. Dette oppleves av mange som frihetsinnskrenkende og er ikke i tråd med de frihetsidealer vi ofte forfekter utad.

Dette reflekteres også i noe av dagens kritikk mot TV serien, fremsatt av Jon Vidar Sigurdsson som for øvrig selv sier feilaktige ting og er opptatt av viktigheten av å ikke bryte med "den rådende akademiske oppfatning". Hvorfor skal vi ikke bryte med "rådende oppfatninger"? Er ikke kritisk tenkning, refleksjon rundt ulike teorier interessant når man snakker om vikingtid? Eller har norske akademikere sementert "sin tolkning" av vikingtid, og nåde den som tenker i andre baner?

Ingen av oss levde på vikingtiden, vi har en rekke kilder slik som Snorre og andre, her er det mange teorier om mangt som kan være spennende å se på. Blant annet effekten av at kristne slaver kom til Norge. Påpekning av direkte feil som sies av programgjestene er en ting, men å vri bildet til en forventning om at kun "det rådende paradigmet" må fremmes, blir igjen - høyst frihetsinnskrenkende. Folk som våger å reflektere selvstendig og se på andre teorier, skal altså bankes i hodet med en politisk-korrekt hammer?

Nå er det også slik at vi i TV serien "Fryktløse Nordmenn" ikke bare ønsket å snakke med høytstående akademikere, men de brede lag av vikingtidsinteresserte. Vi ville ikke bare reflektere den elitistiske og paradigmeorienterte akademia-vinkel som Sigurdsson representerer, men den voksende folkeinteressen for vikingtid. Derfor valgte vi til det første programmet en høyt respektert mann som ikke er historiker, - det har vi heller ikke hevdet, men i mange år har brukt sin livskraft på å vektlegge det flotte ved vår gamle historie, Viking Valley Gudvangens høvding, Georg Olafr Reydarsson.

Hans program reflekterer den våkne interessen for vikingtid og dets tradisjoner og livsoppfatning. Det som Viking Valley teamet har fått til i Gudvangen, - der en hel vikingby nå bygges opp, er fantastisk. Da jeg var i dette multikulturelle miljøet i sommer, var det folk der fra mange deler av verden, pakistanere, folk fra Midtøsten, andre fra Øst Europa, England, amerikanere. Alle med det til felles at de fascineres av vikingtiden og dens tradisjoner. Det burde vekke stor glede hos oss alle, ikke sinne.

Dette er en folkelig TV serie som legger positiv vekt på vikingtid, norsk storhetstid på 1200-tallet, kristningen av Norge og moderne "vikinger" som Fridtjof Nansen. Vi tror at mange vil glede seg over søkelyset på det spennende og ekspansive ved vikingtid og vår egen kulturhistorie, med vekt på den internasjonale tilnærmingen.

I episode to snakker historiker Halvor Tjønn levende om vikingskipenes betydning og norske leiesoldater i Midtøsten, skandinavenes bidrag til opprettelsen av Russland, samt det norske samfunnet som var basert på individets rett. Dette er jo vår egen kulturhistorie og intet å være redd for å snakke om. En trygg nasjonal identitet, forankret i gleden over sin egen historie er en forutsetning for også å kunne respektere andre kulturer. Dette vet jeg mye om som født og oppvokst i Afrika. Å være en stolt kenyaner betyr ikke at man dermed forakter andre afrikanere, det innebærer kun at man er trygg i sin egen kulturelle identitet og glad i sitt eget land.

Vår hensikt med tittelen "Fryktløse Nordmenn" var at nordmenn definitivt trenger å oppmuntres til å bryte løs fra janteloven og den knugende konsensustrangen i Norge, - fra det ondsinnede bygdedyret som alltid fremhever at "du skal ikke tro at du er noe, at det du gjør betyr noe, at det du står for endrer noe, at livet ditt har mening" og så videre, for å generalisere. Noe av hovedproblemet i Norge er at mange ikke tør å si det de mener, tør ikke stå for det de tror på, redd for hva andre "skal mene om meg" - noe helt annet enn den fryktløse, ekspansive, internasjonale holdningen vi ser i norsk storhetstid.

I dag er mange av oss preget av menneskefrykt for alt mulig, for hva media skal si, for hva naboen skal tro dersom vi våger å leve livet fritt og ekspansivt. Vi er så redd for å stikke oss ut i mengden og tenke på tvers av "det rådende paradigmet" at det blir handlingslammende og livslammende for mange.

I så måte fremstår det så tidsriktig forventet fra en akademiker som arkeolog Anne Doksrød, til og med klarer å hevde at vikingtidens Lindisfarne angrep ikke krevde fryktløshet av vikingene. Hun mener skandinaviske vikinger som reiste over hele Europa, inntok byer, utforsket Amerika og drev handel langt inn i Midtøsten ikke hadde en fryktløst internasjonal holdning? Var de "feige vikinger", preget av feighet som nettopp var en av de mest foraktede kvalitetene på vikingtiden? Det er, ifølge Doksrød, propaganda og misbruk av historien å hevde at vikingene var fryktløse?

Denne typen utsagn blir igjen et eksempel på nettopp den type politisk korrekthet som virker så lammende på kritisk refleksjon. Det som går imot det rådende paradigmet blir automatisk stemplet som propaganda? Er dette den akademiske tilnærming? At å være akademiker er å aldri reflektere utenom opptråkkede spor?

Vi trenger mindre jantelov og mer frihet, uten den knugende frykten for det ondsinnede bygdedyret og all sladderen i Norge. Vi trenger en bevissthet om alt det flotte - ikke bare det negative - som finnes i vår kulturelle bagasje. Vi trenger åpne, ikke lukkede rom. La meg benytte anledningen helt til slutt og sitere skotske Thomas Dewar, «våre sinn er som fallskjermer, de fungerer bare når de er åpne».