Professor Einar Thomassen skriver at «Opplysningstidens ideer ble oppfattet som en trussel av Kirken, både den gang og lenge etterpå» (Vårt Land, 12. september). Dette påkaller noen kommentarer.
De universale menneskerettigheter er en arv fra opplysningen. De ble først vedtatt i Frankrike i 1789. Men deres virk-ningshistorie er oppsiktsvekkende. De ble ikke etterlevd – heller ikke av dem som hadde vedtatt dem. Giljotinen ble flittig brukt under den franske revolusjon.
Tvungen sterilisering. Går vi lenger frem i tiden, ser vi at vestens førende liberale demokrati, USA, som har sine ideologiske røtter i opplysningen, legitimerte (ved en høyesterettsdom i 1927) tvungen sterilisering av kvinner med mentale handikapp. På denne tiden blomstret eugenikken. Sterilisering skulle tjene en rekke «gode formål» – også demokratiet (?!).
I Norge var tvungen sterilisering noe sosialdemokratene ønsket innført. En «vitenskapelig» politisk ideologi som lå i forlengelsen av opplysningens vitenskapelige verdensbilde – kalt sosialdarwinismen – la premissene.
Bare Den katolske kirke tok avstand fra eugenikken. For Den katolske kirke er retten til liv den fundamentale menneskerettighet. Oppgis den, oppgis alle de andre rettighetene. For da må en eller annen instans bestemme hvilke mennesker som skal ha rett til å leve. Men er det en alminnelig menneskerettighet å bestemme over andres død og liv? Her ser vi den nødvendige konsekvens av opplysningens individualisme.
Dyptgripende kritikk. Røttene til denne individualismen er å finne i en filosofisk utfordring som dukket opp under senmiddelalderen. På 1300-tallet ble høymiddelalderens syntese av antikkens metafysikk og kristen tro utsatt for dyptgripende kritikk. Bak lå et virkelighetssyn som ikke aksepterte at den ytre sanseverden hadde noe som helst iboende formål. Der var det ingen «verdier» å finne.
I så henseende var sanseverdenen irrasjonell. Men den ble underlagt vitenskapelig analyse som avdekket relasjoner mellom fenomenene. Noen dypere virkelighet eller verdier fant man ikke. Skepsisen var for alvor kommet inn i europeisk kultur.
Tyngdepunktet flyttet. Opplysningen søkte å gi et svar, men fant det ikke. I stedet flyttet tyngdepunktet fra den ytre verden, som man observerte og erfarte, til den indre i menneskets jeg.
At dette jeg-et var reflekterende og tenkende, var det angivelig ingen grunn til å tvile på. Her fant man den sikre virkelighetsgrunn og det rette utgangspunkt for vitenskapelig erkjennelse og etikk.
Så viste vitenskapene at jeg-et også er betinget av naturgitt genetisk arv og av sosiale og kulturelle forhold. Det er også natur og ikke bare ånd, og ånden går til sist i oppløsning i natur.
Opplysningen møtte naturen som en destruktiv kraft. Jordskjelvet i Lisboa i 1755 skaket samtidens opplysningsmenn. Naturen ødela alt det sivilisasjonen hadde skapt, og spredte død og undergang.
Et harmonisk verdensbilde slo sprekker.
Nytt Lisboa. I dag varsles et nytt, globalt «Lisboa». Opplysningens svar er det samme som den gang: gjenoppbygging og vern mot en destruktiv natur. Men svaret treffer ikke grunnproblemet når det gjelder vårt forhold til natur.
I det naturvitenskapelige perspektiv er all endring av natur «naturlig», også den vi opplever som destruktiv.
Menneskeskapte endringer er også «naturlige» – det vil si verken negative eller positive. Vurdert ut fra vår tids utfordringer er altså opplysningen til liten hjelp, snarere en blindvei.
