KrFs valgresultat i Oslo.

Nils-Petter Enstad uttalte: «Under mindretalls­regjeringer blir Stortinget et spennende ­politisk verksted, og ikke bare et sandpåstrøingsorgan. KrF  har både opp­slutningsmessig og politisk ­potensial til å bli loddet på vektskåla som sikrer en ny regjering. Den regjeringen bør partiet ­arbeide hardt for å bli en del av». Fortrinnsvis under Jonas Gahr Støres ledelse, unnlot han å si!

Nå har KrF bestemt seg: De vil ikke gjøre som Enstad anbefalte, heller ikke gjøre som Venstre, hvis dette partiet velger å gå med i regjeringen. Årsaken er statsråd Sylvi Listhaug i Frp, som er «uspiselig» for alle unntatt Høyre.

Saken er at Kr.F.s ledelse er nødt til å svelge en del kameler enten de velger den ene eller andre siden eller partier i regjeringssonderingene. Fremskrittspartiets politikk blir sikkert den vanskeligste kamelen å svelge for Kr.F. ledelse. Kanskje ikke i samme grad for grasrota i partiet!Hareide ser ut til å ville holde Kr F utenfor enhver regjering.

Dilemmaet som Kr.F står i, kom frem i Østerbo-hallen i sommer da Sylvi Listhaug møtte Hareide i politisk duell. Listhaug tok i sitt innlegg opp de tre I-ene: Islam, innvandring og Israel. Hun pekte på hvilken fare islam representerer i vårt land ved den seksualiseringen av småjenter som barne-hijab i småskolen fører til. Hun snakket om innvandring ved å peke på at det er mulig å hjelpe flere flyktninger i nærområdene enn her i Norge. Og hun tok opp Israel ved å peke på at en AP-ledet regjering vil føre til at LO, som går inn for Israel-boikott, ville få økt innflytelse i norsk politikk

På minussiden for kristne velgere pekte Knut Arild Hareide på kamelene som disse velgerne må svelge hvis de stemte på Fremskrittspartiet, og eventuelt gikk med i en regjering sammen med dem: På programmet har partiet fri porno, billigere sprit,  fjerning av kontantstøtten, ja til tvillingabort og oljeleting i nord.

Sylvi Listhaug snakket åpent om sin kristentro og bar et kors om halsen. Det har gjort henne til Norges mest populære og samtidig mest omstridte politiker. At Listhaug til de grader kastet sine øyne på «hans» kristne velgere, førte til at hun «stjal» mange stemmer fra KrF under valget.

«Partiet de kristne» signaliserte tydelig at de støttet høyresiden i alle viktige politiske spørsmål/hjertesaker, men de maktet ikke å trekke til seg alle de skuffede kjernevelgerne som KrF mistet.

Kristne kjernevelgere er det vanskelig å få tak i våre dager, akkurat som det var for KrF da det dukket opp som lokalparti i Hordaland i 1933. Partiet fikk dette året bare inn en representant på Stortinget. Det var først etter andre verdenskrig at KrF fikk fart på partibyggingen. En innenrikspolitisk krise før valget kunne kanskje ha satt i gang et liknende politiske oppsving for "Partiet de kristne", men Jonas Gahr Støre som potensiell statsminister ble ikke oppfattet av grassrota som stor nok krise. De stemte heller på andre partier.

En hver begynnelse er vanskelig. Verdenskrigen i 1940 vekket opp kristenfolket i Norge. Ved valget i 1945 fikk KrF inn 8 representanter på Stortinget. På grunn av vaklingen i regjeringsspørsmålet må partiet i dag, 72 år senere, være fornøyd med det samme antall representanter som de nå vant med et nødskrik, ved at de så vidt kom over sperregrensen på 4% .

Hvis "Partiet de kristne" hadde greid å kompensere for KrFs tilbakegang, ville det ikke ha væt noen ulykke for den kristne velgergruppen, snarere en bonus. En krise for KrF inntraff likevel i Oslo, som bør mane til ettertanke.

Som pensjonist som er interessert i politikk har jeg hatt god tid til å lytte til NRKs sendinger etter at valglokalene stengte mandag kveld. Kommentatorene har avdekket det de tror har vært grunnene til at valgresultatet ble, enten  så dårlig for venstresiden, eller så bra for høyresiden, som det ble.

Deres tanker om hva som nå kommer til å skje med de fire samarbeidspartiene som vant  valget, var interessant, særlig når det gjelder Kr.F. At Hans Olav Syversen ikke kom inn på Stortinget, ble så vidt nevnt av en kommentator. Valgresultatet sier noe om KrFs tradisjonelle urbane og ofte sekulære velgere i Oslo og i Østlandsområdet, som denne gang sviktet partiet, i motsetning til det mer troende «grunnfjellet» på Sør- og Vestlandet.

Etter min mening har Syversen vært en av nasjonalforsamlingens flotteste representanter i de siste stortingsperiodene når det gjelder personlige egenskaper og det å formidle KrFs kristne budskap.

At kristne velgere i Oslo ikke maktet å samle seg om hans kandidatur og gi ham en plass på Stortinget, var tragisk, og forteller noe om partiets tilstand og oppslutning i Oslo, på Østlandet og nordafjells, som sterkt har skrumpet inn.

Syversen tok trolig ikke klart nok avstand til Frps statsråd Sylvi Listhaug og hennes innvandringspolitikk. Det er et signal om at det kommer til å bli drakamp i Kr.F om partiets sjel ligger på venstre- eller høyresiden i partiet og i det politiske spektrum. For klart å tilkjennegi at det er på høyresiden partiet hører hjemme, vil jeg komme med noen tanker som ingen kommentator ennå seriøst har satt frem. Derfor gjør jeg det her:

Som tidligere KrF- medlem vil jeg anbefale partiet å gå med i regjeringen, uten eller sammen med Venstre, og sette som betingelse at Hans Olav Syversen får et departement å bestyre, f.eks. halve «departementet til Listhaug», som noen allerede har foreslått å dele i to. Syversen tar seg av innvandringen og Listhaug integreringen, eller omvendt!  Landet vårt har ikke råd til å miste verken hans eller hennes stemme i norsk politikk.

Kvantespranget er sikkert vanskelig å foreta, for det krever at fire partier må tenke nytt. "Partiet de kristne" kunne som en følge av "spranget" vedta å gå sammen med KrF og ikke stille liste ved neste valg. Det kunne i beste fall føre til et valgskred til fordel for KrF på Sør- og Vestlandet ved neste valg, og senere kanskje en varig splittelse i «KrF-syd og vest» og «KrF-øst og nord» - og dermed en fornyelse av det opprinnelige partiet, som vi en gang hadde et forhold til her syd- og vestpå.

Venstres partiprogram burde være like vanskelig å «svelge» for Kr Fs ledelse som å svelge Frps program. Har partiet svelgt det ene, kan de også svelge det andre og det tredje. Noe annet er urettferdig forskjellsbehandling av kristne brødre og søstre i Fremskrittspartiet.