Debatten de siste ukene om historiske sammenhenger er naturligvis egentlig en verdidebatt. Opplysningstiden betyr ideer om menneskeverd og menneskeretter, likhet, folkestyre, tankefrihet og vitenskap – grunnleggende verdier i vestlige moderne samfunn.
Men for mange er også kristendommen noe de ønsker å ta vare på som en del av det felles verdigrunnlaget. Da blir det om å gjøre å vise at kristendommen ikke står i strid med de samfunnsverdiene vi alle nå deler. Og ikke bare det, man ønsker også gjerne å gi kristendommen æren for disse verdiene, og dermed også for opplysningstiden.
Hilde Frafjord er ikke alene. Kardinal Ratzinger, senere pave Benedikt XVI, uttalte for eksempel i 2011 at opplysningstiden hadde sitt opphav i kristendommen.
Den katolske kirkens index
Men sant er det ikke. 1700-tallets opplysningsbevegelse sprang ikke ut av Kirken. Det enkle faktum at opplysningstidens toneangivende forfattere alle som én havnet på den katolske kirkens index – listen over forbudte bøker – viser dette med all ønskelig tydelighet.
Filosofer som Voltaire, Hume og Kant var alle sterkt kritiske til overleverte teologiske sannheter. Opplysningstidens ideer ble oppfattet som en trussel av Kirken, både den gang og lenge etterpå. Prinsippet om menneskeretter anerkjente paven først i 1965, i sluttfasen av Vatikan II-konsilet, og også da primært med en bibelsk begrunnelse, nemlig at mennesket er skapt i Guds bilde.
Påstanden om at «kristendommen» er kilden til tanken om menneskeretter og andre av opplysningstidens ideer, støter også mot det faktum at kristendommen var etablert som Europas dominerende religion i lang tid før disse ideene kom på dagsordenen. Kristendommen hadde også en lang historie i Midtøsten og deler av Afrika uten at den der frembrakte særlig mange av de verdier man ønsker å gi den æren for i det moderne Europa.
Det er åpenbart at «kristendommen» som sådan ikke kan ha vært en tilstrekkelig betingelse for at slike verdier kunne oppstå og få gjennomslag.
De greske bystatene
Så må det også tas i betraktning at mange av opplysningstidens verdier har en lang forhistorie som strekker seg tilbake til tiden før kristendommen. Demokratiet som styreform har sitt opphav i de greske bystatene. Filosofi og vitenskap som frie aktiviteter, ubundet av religiøse og politiske restriksjoner, vokste også fram der.
Naturrettstenkning og likhetsideer finnes hos antikkens stoikere. Romerne utviklet et rettssystem som fikk varig betydning for ettertiden. Alt dette oppstod uten kristendommen.
Det som særmerker Europa sammenlignet med andre deler av verden, er at disse førkristne tankeressursene ble gjenoppdaget, verdsatt og institusjonelt forankret i skoler og universiteter i seinmiddelalderen. Antikkens ideimpulser fikk avgjørende betydning for den teologiske skolastikken og renessansens humanistiske kultur, og dannet grunnlaget for en intellektuell utvikling som etter flere hundre år kulminerte i opplysningstiden.
Kronglete og paradoksal
Utviklingen var ikke rettlinjet, men kronglete og fylt av paradokser. Høymiddelalderens rasjonelle teologi og de første universitetene sammenfaller i tid med inkvisisjonen og økt forfølgelse av avvik. Reformasjonen var et opprør mot kirkemakten og la vekt på individets trosansvar, men skapte selv i sin tur religiøs ensretting, katekisme-indoktrinering, splittelse og krig.
Djevlefrykt og heksebrenning florerer i det førmoderne Europa, på samme tid som naturvitenskap og historisk-filologisk lærdom gjør store fremskritt. Bildet er fullt av kontraster, og religionen kan trekke i den ene retningen så vel som i den motsatte.
Skjerpede fronter
Opplysningstiden må ses på denne bakgrunnen. Her blir motsetningen mellom rasjonalitet og religion tydeligere, og resulterer i en uttalt kritikk av overtro, religiøse dogmer, intoleranse og sosiale privilegier. Det appelleres til universelle verdier og sekulære sannhetskriterier, mens religiøse åpenbaringssannheter avvises og nedarvede fordommer angripes.
Men fortellingen om opplysningstiden kan likevel ikke reduseres til et så enkelt kampscenario. Rasjonelle impulser lå også latent i den religiøse tradisjonen siden seinmiddelalderen og manifesterer seg nå, i vekselvirkning med den religionskritiske bevegelsen, innenfor religionen selv.
Vi får prester og biskoper som ivrer for naturvitenskap og folkeopplysning, pietister og puritanere som respekterer enkeltmenneskets åndelige erfaringer, folkebevegelser som myndiggjør lekfolket, og misjonærer som skolerer til demokrati i andre deler av verden. Opplysningstidens ideer gjorde seg slik gjeldende også innad i kristendommen.
Selektiv historieskrivning
Men kristendommen har ikke skapt disse ideene. Religioner er formbare størrelser som preges av tiden de tilhører. De tar til seg rådende tanker og gjør dem til sine egne. I ettertid kan det skapes et inntrykk av at disse tankene har tilhørt religionen fra begynnelsen, for religionene ønsker gjerne å fremstå som tidløse i sine budskap og uforanderlige i hva de lærer.
Resultatet blir en selektiv historieskrivning der man velger bort det som ikke lenger passer og krever eierskap til det som nå blir verdsatt.
