Kristelig Folkepartis valg

Professor emeritus Otto Krogseth har i Vårt Land 21. august en kronikk som tar til orde for samarbeid mellom Ap, Sp og KrF.

Det er selvsagt greit å argumentere for et slikt samarbeid. Men det er mye ved Krogseths analyse, hans tolkninger av meningsmotstandere og ideologiske forskjeller som er mangelfull.

Det er ikke riktig at de borgerlige partiene kun vektlegger individuell frihet, og at det bare er venstresiden som er fellesskapsorientert.  Fellesskap og solidaritet, både forstått som offentlig, skattefinansiert velferd og som private og sivile fellesskap, står sterkt både på høyre- og venstresiden.

Fint sitat

Krogseth siterer Zygmunt Bauman, som sa at ”frihet uten fellesskap er like farlig som fellesskap uten frihet.” Det er et fint sitat, men et sitat som det neppe er noen som er uenig i.

Kroghseth tolker Sveinung Rotevatn (V) som et ”eklatant eksempel på hyperliberalistisk ideologi.”  Det er nok riktig at Sveinung Rotevatn ikke er konservativ, men Krogseth overdriver når han skal beskrive hvor liberalistisk Rotevatns ideologi er. Korgseth skiller for eksempel ikke mellom stat og samfunn. Når liberalere som Rotevatn toner ned statens rolle i samfunnet er det ikke nødvendigvis fordi de ikke anerkjenner de viktige verdiene Krogseth setter høyt: ”solidaritet, enhet og felles identitet.” Det kan snarere være en sterkere vektlegging av at disse verdiene må utvikles ikke bare i regi av staten, men i samfunnet.

Når det gjelder spørsmål om rus og bioteknologi er nok Rotevatn mer liberal enn KrF er, men igjen mistolkes Rotevatn. Det å være liberal er ikke det samme som å være holdningsløs. Dessuten finnes det også mange saker der KrF og Venstre finner sammen, som for eksempel i den økonomiske politikken eller i synet på velferdsstaten og klima.

Minst reformåpent

Krogseth er kritisk til søndagsåpne butikker og savner verdikonservative stemmer som Lars Roar Langslet.  Men Langslet var ikke mot søndagsåpne butikker. Senterpartiet, som Krogseth plasserer på den mer fellesskapsorienterte venstresiden, ble for øvrig omtalt av Langslet som det "minst reformåpne" partiet i norsk politikk og et parti som hadde fortjent en plassering "lengst til høyre på den gamle venstre/høyre-aksen."

Krogseth skriver også at høyresiden kan assosieres med det frie, uregulerte og manipulerende markedet. Denne påstanden viser hvor liten innsikt Krogseth har i hvordan norsk markedsøkonomi fungerer, og hvor bred politisk støtte den faktisk har. Det er riktig at Norge har en åpen og velfungerende markedsøkonomi. Den bidrar blant annet til at vi har mye lavere ulikhet enn for eksempel USA har. Samtidig har vi en relativt stor offentlig sektor, noe som har fått forskere til å kalle den vellykkede nordiske samfunnsmodellen for «kapitalistiske velferdsstater».

Grov forenkling

Et annet eksempel er at Krogseth mener at tax-free-salget må overtas av Vinmonopolet istedenfor å tjene «kapitalinteresser». Man kan si mye om tax-free-ordningen, men det er ikke slik at den bare tjener ”kapitalinteresser”. Den er først og fremst med på å finansiere distriktsflyplasser gjennom Avinor.

Kroghseth innrømmer at hans inndeling av ideologiske forskjeller er grov, men han ender dessverre med en enda grovere forenkling ved å neglisjere alt som er verdikonservativt til høyre i det politiske landskapet.  Han mener at KrF tradisjonelt har hatt motstand mot Ap blant annet på grunn av verdiliberalisme innenfor områder som samliv, reproduksjon og bioteknologi. Det har Krogseth rett i, men det blir for enkelt å si at høyresiden er blitt like instrumentell eller verdiliberal som Ap er i disse spørsmålene. Ett eksempel er Bent Høie og Høyres rolle i reservasjonsrettsaken I tillegg er det ideologiske forskjeller og tradisjoner som gjør at KrFs tilnærming til familiepolitikk eller bioteknologi blir møtt med større forståelse på den liberalkonservative høyresiden enn på venstresiden.