KrF og liberalismen

Det norske politiske landskapet kan deles inn i liberalistiske og fellesskapsorienterte­ partier. Vi har Frp, Høyre og Venstre på den ene siden, og KrF, Sp og Ap på den andre. Det som kjennetegner de liberalistiske partiene, og liberalismen generelt, er den sterke prioriteringen av friheter og rettigheter for individer og grupper. Valgfrihet, ­kulturelt og religiøst mangfold sees som viktigere enn behovet for solidaritet, enhet og felles­ identitet. Ifølge liberalismen trenger ikke samfunnet noen annen forankring enn de ulike verdimessige honnørordene – frihet, likhet, rettferdighet, toleranse. Dette er i og for seg svært viktige verdihensyn, men som frittsvevende verdier mangler de den basis og begrunnelse som kunne sikret dem større stabilitet og slitestyrke, bli «verdier som varer».

En slik basis og begrunnelse er det livssynstradisjonene som kan gi – derfor også grunnlovsforankringen i kristne og humanistiske verdier. Men i tillegg til livssynene kan også fellesskapsforankringen fungere som verdileverandør. Fellesskapssolidariteten kan stimulere og inspirere oss til bærekraftige verdier, kan gjøre dem mer forpliktende. Ja, den kan til og med være selve forutsetningen for vårt velferdssamfunns bæreevne over tid, ved at den skaper en lojalitet og ­solidaritet som motvirker egeninteresser og gruppeutnyttelser.

Den nylig avdøde filosofen Zygmunt Bauman advarer om at «Frihet uten felleskap er like farlig som fellesskap uten frihet.» Den moderne individualistiske frihetstenkningen ser ikke at sann selvrealisering ikke oppnås gjennom en negativ «frihet fra», men heller gjennom en positiv frihet der man tar ansvar for mer enn seg selv. Liberalismen setter sin lit til det frie marked, men glemmer en grunnleggende frihet – friheten fra markedskreftenes manipulering. For all god verdipolitikk gjelder det å finne en over tid bærekraftig balanse mellom hensynet til frihet og til felleskapsansvar, og mellom ­individ og kollektiv, mangfold og enhet, pluralisme og integrasjon, fornyelse og forankring, rettigheter og forpliktelser, selvrealisering og selvbegrensning.

Pamfletten «Liberalisme på norsk», forfattet av Sveinung Rote­vatn, er et eklatant eksempel på hyperliberalistisk ideologi, og målbærer en samfunnsforståelse der statens primære oppgave består i å befordre individenes frie utfoldelse. Det meste skal være fritt og selvbestemt. Hør bare: «Aktiv dødshjelp», «vi bør opne for surrogati i Noreg», «kjøp av seksualtenester»; dessuten fri cannabis, fri alkohol­reklame og søndagsåpne butikker. For Rotevatn er det «heilt openbert at banda mellom stat og kyrkje burde kuttast. Hardt og brutalt».

At der kan finnes gode, identitets- og felleskapsstyrkende ­argumenter for en prioritering av kirke og kristendom som kultur- og tradisjonsbærende livssyn, faller helt utenfor Rotevatns nøytralitetsideologiske horisont. Her gjelder en individualistisk og rasjonalistisk kontroll over liv og død, rettigheter trumfer forpliktelser. Begreper som tilhørighet, samhold, selvbegrensning og felles­skapslojalitet fortoner seg som fremmedord innenfor liberalistens kulturradikale ­vokabular.

Konkurrerer med Frp. Nå er heldigvis Rotevatns liberalisme (ennå) ikke vedtatt politikk for partiet Venstre. Men det er faktisk forbausende lite om å gjøre. Venstre konkurrerer med Frp om å være landets mest liberalistiske parti, særlig innenfor de verdipolitiske områdene som er viktige for KrF. Partiet har åpnet opp for surrogati, søndagshandel, utvidede skjenketider, vin i butikk, assistert befruktning for enslige, genterapi på fostre, preimplantasjonsdiagnostikk og fjerning av sexkjøpslov – alt sammen kjerne­saker for KrF.

Ett spørsmål melder seg naturlig: Hvordan kan dette verdi­liberalistiske partiet fungere som KrFs viktigste budsjettkamerat og samarbeidspartner?

Mange KrF-ere trøster seg nok med at det er det mer verdikonservative Høyre som er den største og viktigste partneren i partiets prioriterte regjeringsalternativ. Men partiet Høyre preges i betenkelig grad av at det har valgt å alliere seg med det verdiliberalistiske FrP. Dessuten ser det ut til å ha mistet mye av den verdikonservative profilen det hadde i Lønnings, Langslets og Syses tid. Men sitter med en ­følelse av at Høyres liberale ­reformer av for eksempel bioteknologi og alkoholpolitikk er satt på vent til etter valget taktisk av hensyn til KrF. Sikkert er det i alle fall at KrFs næreste venn i politikken ikke er de tre liberale partiene, men Senterpartiet, som forståelig nok har valgt den andre siden.

Fellesskapspartiet Ap. Jeg har hittil operert med liberalisme og felleskapsorientering som grove alternativer og ideologiske motsetninger i politikken. Men her melder det seg et behov for noen nødvendige nyanseringer. I tillegg til å være en allmenn politisk-ideologisk størrelse, brukes begrepene liberalisme/liberalistisk også i en snevrere politisk-etisk betydning. I denne mer ­begrensede betydning av begrepet kan også fellesskapspartiet Ap sies å representere en form for politisk verdiliberalisme, særlig innenfor de politiske verdifeltene samliv, reproduksjon og bioteknologi.

Ap har tradisjonelt innenfor disse områdene blitt oppfattet som KrFs hovedmotstander, noe som har ført til at særlig konservative velgergrupper på Sør- og Vestlandet har vent seg til å ­betrakte AP som en umulig samarbeidspartner. Problemet med en slik betraktning er at i alle fall to av de tre liberale «borgerlige» samarbeidspartiene har utviklet seg til å bli minst like liberalistiske på disse verdifølsomme områdene som Ap.

Dessuten: Selv om de nevnte verdipolitiske områdene er de viktigste hjertesaker for KrF, kan det være berettiget med en utvidelse av det verdipolitiske saksfeltet, til andre områder, der liberalistene virker mindre troverdige som samarbeidspartier. Det gjelder for eksempel rus- og edruskapspolitikken, økonomisk utjevning og fattigdomsbekjempelse, miljø- og skatte(lette)­politikk.

Vinmonopolet. La oss ta et eksempel som både angår rus- og klimapolitikken. Bonuser og tax-free-salg er flystimulerende og miljøødeleggende. Når skal politikerne vise mot til å gjennomføre det eksperter lenge har anbefalt – å overlate salget til Vinmonopolet i stedet for kapitalinteressene? Et slikt mot er det lite trolig at den liberalistiske leiren vil oppvise.

Begrepet liberalisme trenger altså en nyansering. Det samme­ gjelder fellesskapsbegrepet. Tradisjonelt har Ap praktisert en fellesskapsforståelse som langt på vei identifiserer fellesskapet med staten og den offentlige sektor. En ovenfrastyrende stat kan både virke umyndiggjørende, og svekke ansvarsfølelse og fellesskapsengasjement «nedenfra», fra det sivile samfunnet. På dette punkt er kan hende KrF mer på linje med Høyre.

Men her bør vi merke oss at også arbeiderbevegelsen er en sentral frivillighetsfaktor i sivil­samfunnet; dessuten at stats­dominansen i det moderne, mer «liberale» Ap er mindre framtredende enn for en generasjon eller to siden. I tillegg bør det nevnes at høyresiden ikke bare kan assosieres med frivillighet og statsbegrensning, men også med det frie, uregulerte og manipulerende markedet. Derfor kan det være grunn til å spørre: Er samfunnet som statlig regulert fellesskap å foretrekke fremfor samfunnet som markedsplass, som omgjør «frie» verdivalg til ufrie forbruksvalg?

Avskalling. KrF engster seg for at en orientering mot venstre vil føre til en avskalling av partiets tradisjonelle kjernetropper på Sør- og Vestlandet. Men en slik endring vil gi både tap- og vinstmuligheter – på lengre sikt trolig mest det siste. Partiet bør merke seg at det tradisjonelle grunn­fjellet blir stadig mindre, også fordi en god del har beveget seg mot høyre, mot Frp og PdK.

Konklusjonen på mine overveielser er derfor: KrF bør ut fra viktige verdihensyn bryte ut av sitt ledtog med liberalismen og søke nærmere samarbeid med Sp og Ap.

Otto Krogseth

Professor em. ved UiO, idehistoriker