Høye skuldre og olme blikk

HELT PÅ SLUTTEN av partilederdebatten mandag kveld, sa statsminister Erna Solberg følgende: «Det sekulariserte norske samfunnet presser alle som tror. Og jeg mener altså at vi innimellom går for langt i å ikke akseptere at religion er viktig. Det er en del av vår historie og vår kultur, men det er også viktig for alle som tror. Og vi må ha større respekt for det å tro i vårt samfunn.»

Tilforlatelig nok, vil mange si, men reaksjonene lot ikke vente på seg.

Forferdelig budskap. Kjetil Rolness, for eksempel, mente uttalelsen var «ufattelig», «rystende» og målbar et «forferdelig budskap». Han la til at «Statsministeren er åpenbart på stemmefiske blant muslimene.»

Mens Minervas Jan Arild ­Snoen kvitterte med: «Nei, statsminister, jeg har ingen respekt for 'tro' uavhengig av hva denne troen går ut på. Det eneste jeg kan tilby er toleranse, noe 'troende' historisk sett har vært temmelig svake på.»

Aftenpostens Ingeborg Senneset skrev at statsministeren snudde problemet på hodet: «Er det noen som møter tvil og skepsis, så er det de som ikke tror.»

Til slutt hevdet Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, at Høyre-lederen «kan ha levert en gavepakke til både kristne mørkemenn og den mest autoritære fortolkningen av islam.» «Dypt urovekkende», oppsummerte han.

Om Erna hadde en litt dårlig sak til å begynne med, var den til gjengjeld styrket da støvet hadde lagt seg.

For statsministeren hadde ­naturligvis ikke tatt til orde for å gjeninnføre blasfemipara­grafen eller innskrenke ytringsfriheten. Du skal være passe vrang for å tolke Solberg dit hen at hun «sår tvil om den opplagte retten og plikten til å utøve religionskritikk i samfunnet vårt» (Skjalg Fjellheim).

Alle som har skjønt det. Den samlede responsen gjorde således ikke annet enn å bekrefte Solbergs to bekymringer: For det første at den løpende debatten om tro og «norske verdier» er overspent og kjennetegnet av olme blikk. Og for det andre at vi er litt historieløse, en anklage Rolness gjør seg skyldig i når han hevder at «alle som har skjønt hva det sekulære ­samfunnet handler om, vet at religionens fravær som forankring for politikk er en forutsetning for frihet og demokrati».

En påstand som vil få forsiktig juling om Rolness noen gang blir sittende fast i heisen med ­offentlighetsteoretikeren Jürgen ­Habermas, som ikke lar det at han er ikke-troende hindre ham i å se at både frihet og demokrati «er en direkte arv etter den ­jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken» og at «alt annet er bare postmoderne rør».

Pragmatisk sameksistens. Jürgen Habermas skriver ­videre om sekularismen som et reguleringsprinsipp. Slik knytter han sekularismen til et «felles, allment språk» som bereder grunnen for det han kaller «en ­høvisk, pragmatisk sameksistens», ­definert av gode prosedyrer og fravær av teleologisk, målstyrt ­politikk.

Det er en ganske annen sekularisme enn den vi finner spor av i dag. Ikke bare i Frankrike – der det historisk betingede laïcité -prinsippet håndheves strengt – men også her hjemme: Sekularisme som ideologi mer enn som reguleringsprinsipp.

Religionshistoriker Erik Thorstensen, som forøvrig heller ikke tror på Gud, skriver om dette i Ateismekritikk: Om ­reduksjonisme, religion og samfunn. (Akademia forlag, 2013). Om hvordan sekularismen – i sin mest aggressive form – går svanger med en annekterende liten tyrann som stadig utvider sitt eget mandat.

Sekularismens vrengebilde. Thorstensen betegner dette som den ­ideologiske sekularismens «autoritære impuls», der ­«målet negativt kan beskrives som i det minste å ­utelukke det de ­erklærer for religiøs ­argumentasjon fra den offentlige sfæren».

Betyr denne kommentaren at jeg også «sår tvil om den opplagte retten og plikten til å ­utøve religionskritikk»? Nei, bevares. For noen av Fjellheims anfektelser kan jeg godt ­istemme: «Å gi slipp på retten til å ­krenke og kritisere religioner er ikke en del av løsningen på de ­utfordringene vi står overfor.» Hør, hør!

Men det utelukker ikke at det også er mulig å ta til orde for en viss følsomhet for tilværelsens åndelige dimensjon. For enten denne dimensjonen finnes eller ikke – hvem vet? – så er den like ubønnhørlig en uadskillelig del av mange menneskers liv. Og sist jeg sjekket skal vi faktisk leve sammen.