Norske verdier og Downs syndrom

Et indisk bryllup kan være en eksplosjon av farger. Ekteskapsinngåelsen strekker seg over flere dager og er spekket med ritualer og festligheter. Feiringen rammes inn av blomster, gull og glitter. Både bruden og brudgommen er kledd i drakter med vakre broderinger. Mange gjester kommer i prangende klær og smykker. Bordene er dekket av delikatesser som sprenger alle fargekart.

Et bryllup i India er ikke en privat affære, men en stor, offentlig begivenhet. Som regel er mange hundre bedt til bryllupsfeiringen. Langt fra alle kjenner brudeparet personlig. Det skal legges merke til når to personer forenes for livet og familiene deres knytter bånd.

Derfor blir det også merkbart når bryllupsfesten uteblir. Og mange steder i India er det akkurat det som skjer. Årsaken er ikke at færre enn før ønsker å gifte seg eller at den tradisjonelle bryllupsfeiringen har gått av moten. Bryllupsfestene blir færre fordi familiene i landsbyene mangler jenter å gifte bort.

Over hele India finnes det landsbyer der andelen jenter er så lav at det går svært lang tid mellom bryllupene. Noe av jentemangelen på landsbygda skyldes at unge kvinner tiltrekkes jobber i de urbane vekstområdene. Men hovedårsaken er at det ikke fødes og vokser opp nok jenter. Det mangler 50 millioner jenter og kvinner i den indiske befolkningen. Noen ble drept umiddelbart etter at de ble født. Noen ble neglisjert til døde som barn, noen ble ofre for den omfattende volden som rammer indiske jenter og kvinner. Men de aller flest sorteres bort under svangerskapet, når ultralyden avslører barnet er ei jente.

Indias manglende jenter vitner om et samfunn der kvinner over tid har hatt svært lav verdi. Kjønnsselekteringen er «urovekkende fordi den reflekterer den vedvarende lave statusen til kvinner og jenter,» skriver FNs befolkningsfond.

Vi som har vokst opp i et av verdens mest likestilte land, der likeverdet mellom gutter og jenter, menn og kvinner er en selvfølge, reagerer naturligvis med vantro på at mennesker kan være uønsket og velges bort bare fordi de har feil kjønn.

Da tall fra Rikshospitalet i 2010 kunne tyde på at kjønnsselektiv abort forekommer i enkelte miljøer i Norge, reagerte de fleste med avsky. «Å ta bort et friskt barn, fordi det har feil kjønn, det er sånn at man nesten ikke kan tro det», sa daværende helseminister Anne-Grete Strøm Erichsen fra Arbeiderpartiet. Da Bioteknologinemnda tidligere i år ga helsetjenesten klarsignal til å ta i bruk en ny blodprøve som kunne avdekke fosterets kjønn på et tidlig stadium, beroliget rådets leder, Kristin Halvorsen, med at den ikke ville bli brukt til å velge bort jenter. «Det er bred enighet i det norske samfunnet om at vi ikke skal tillate eller legge til rette for at foster skal kunne selekteres utelukkende på grunnlag av kjønn. Kjønnenes likeverd er grunnleggende og selvsagt verdi i Norge,» skrev Halvorsen.

Det er vanskelig å være uenig med Strøm-Erichsen og Halvorsen. Men det reiser et spørsmål: Hvorfor ser vi helt annerledes på sortering av mennesker med Downs syndrom?

Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at 90 prosent av alle svangerskap der det oppdaget Downs syndrom, blir avsluttet. Tallene er ikke spesielle for Norge. Over hele Vesten ser vi det samme mønsteret. Testene som kan avdekke Downs blir stadig bedre, og det store flertallet som får vite at de venter et barn med et kromosom for mye, lar være å bære frem barnet.

Det kan selvsagt være mange årsaker til at svangerskap avsluttes. Poenget er ikke å rekke en pekefinger mot den enkelte som tar valget. Men når nesten alle velger likt, viser det med tydelighet at mennesker med Downs syndrom har lav status i vårt samfunn. De velges bort fordi vi ikke tillegger dem samme verdi som andre. For å parafrasere Bioteknologinemdas leder: Likeverdet mellom oss «normale» og mennesker med Downs er lang fra «en grunnleggende og selvsagt verdi i Norge».

Når moralfilosofer kan skrive at «samfunnet ikke blir fattigere uten Downs» eller stortingspolitikere kan lire av seg av seg at vi ikke trenger «et syndrom for å skape mangfold», forteller det at noen tenker at vi klarer oss fint uten Downs-folket.

Hvilken annen gruppe hadde det vært mulig å møte med den samme arrogansen? Hvis moralfilosofer og politikere hadde sagt det samme om hvilken som helst annen identitet, hadde folk trukket til gatene for å protestere. Men terskelen vår er langt høyere når denne type utsagn rammer mennesker med Downs syndrom.

Det er ikke makthaverne, flertallet og de som representerer «det normale», som skal definere hvilke mennesker som hører til i mangfoldet eller ikke.

Mennesker med Downs har kjempet en lang kamp for å bli akseptert og inkludert i samfunnet. Målet har vært klart: At mennesker med Downs syndrom skal erfare verdighet, oppleve seg ønsket og kunne kjenne stolthet over sin identitet.

Sorteringen av mennesker med Downs syndrom slår beina under dette. Vi kan ikke utrydde Downs syndrom og samtidig si til mennesker med Downs at de er ønsket i samfunnet. Vi kan ikke si at samfunnet ikke blir fattigere uten Downs og samtidig hevde at alle mennesker er likeverdige. Det henger ikke sammen.

Erik Lunde, forfatter av boken Uønsket. Mennesket i sorteringens tid.