I år stemmer jeg på blankt som dobbeltrensa!

I år lar jeg meg ikke forføre av den rødrutete Tranmælskjorta og grovbrødkjeven til Jonas. Eller av Slagsmål Vedum når han drar en økologisk gulrot ut av melketennene og hyller de kjernesunne som har søkt umodernitet på økologisk andelsbruk. I år stemmer jeg blankt. For jeg vil ikke lenger svelge Cipralexen med subsidiert geitost og Kamomillete.Da skal Bernt Aardal få noe å tenke på da, tenker jeg. Jeg mener jeg er ikke sentimentalist. I år kan ISF kjøre regresjonsanalysen oppi Blindern-hemoroidene sine. For i år stemmer jeg ikke på Rødt heller. Jeg vil ha den fuckings merverdien av ungeskokkene som har hatt som underholdning å fly etter en arme fyllik på vei gjennom gatene, men da uten å binde meg opp til å støtte hele verden.

Jeg mener jeg stemmer ikke på en som ikke har kasta mynter på et veilokk på Istedgade eller Nyhavn med slitne kompiser for å hanke inn ei mugge, eller som ikke har opplevd få avskjed på grått papir da du satt på Poopen i Singapore fordi forloveden gifta seg med en kontorist fra Steinkjer. Jeg stemmer ikke på deg som ikke har vært bak piggtrådgjerdet på rusa i Storgata der sykepleierne er så tilherda at du er mer redd dem enn den svære fyren med tatoveringen i nakken som tvinger deg med på pokerlag.

Ei heller stemmer jeg på Siv eller Sylvi. Om de preker aldri som mye om liberalitet, så drar kjøpmannen på Kiwi likevel ned gardina foran pilsen klokka åtte på kvelden slik at du blir liggende søvnløs til neste morgen. Det har han gjort i fire år. Og fire år før det igjen. Bare landet uten opposisjon mener at all frihet er et onde. Når polynevritten har gjort sin entre, gir ikke Segwayen noen katarsis.

I år stemmer jeg i hvert fall ikke på SV-lederen som aldri har vært stua inn på skjerma sammen med nakne, maniske damer når folk flest kan lunte over Jostedalsbreen og legge ut sin Camenbert 365 mellom tenna og som tror det er like sexy som Colt 44’en som Susan Sarandon holdt mellom bena. Nei, i år stemmer jeg ikke på de som ikke har kjent stivheten og parkinsonismen i musklene etter den hundrede depotsprøyta med Cisordinol depot.

Jeg stemmer ikke på de ny-åndelige folka i Høyre som hvert år går i tett stim i pilegrimsleden som var det i kassakøen på IKEA når vi vindskeive sikler nedover skjortebrystet av nevroleptikaen og ikke finner Albert Camus. Jeg stemmer ikke på dem som ikke har opplevd galskapen trippe frekt inn i bevisstheten en solblank vårdag når lyden av Teslaer springer gjennom sprinklene i vinduet. Nei, Trine, du får ikke min stemme om Adressa aldri så mye fremstiller Folk først som et krenket og utsatt individ. Har ikke politisk kommentator Tone Sofie Aglen engang reflektert over at alle oss med livstilssykdommer daglig må Rygge for livsstilstyrannistene i Helsedirektoratet og på Frisklivsentralene?

Joda, vi har alle et kors å bære. Men jeg stemmer ikke på kjernefamiliesunne Knut Arild med Cocker Spaniel-øynene så lenge det ikke renner Kanaan-vin ut av den kommunale vannkranen min. For når jeg er så abstinent at jeg ikke klarer å barbere meg uten å skjære av meg Adamseplet, kan jeg heller ikke kjøpe den flisa i Bergprekenen som Hareide har som tannpirker i brystlomma på button-down-skjorta di.

I år står kampen om Vestlandet, sies det. Nei, i dag står kampen mellom oss som snakker altfor høyt i kjøla på Meny og Coop og de av dere som stikker hodene sammen på Facebook, i Sarons Dal, og i aviskronikker med byline lenger enn Dødehavsrullene.I år står kampen mellom de som tilslører interessemotsetningene i samfunnet med bibelvers, surer og solidaritetsbånd og vi som står midt oppe i det med Subutex og heroinknekk i knærne. Mellom oss som har overnatta på divanen til Gnisten med en dressjakke fra Ødegaard Manufaktur over oss og de som slenger seg som en bengaler mellom røde og blå puter i Ko Samui på oljeglatte restskattpenger.

For i år står valget mellom oss om hvem Olaf Bull skrev at savnet rovdyrblodets flom gjenom nerver og kjød og de som er tigre i valgkampstudio. Så i år stemmer jeg på deg som aldri er blitt nominert, men som bar livets ange i ei lita lerke den siste biten te krusa. Eller deg som har gjemt benzoen i sokken på tur inn i fyllearresten eller i  hos en eller annen 12-trinns plattenslager i Vestre-Slidre eller Røyken.

For i år går valget mellom oss som har pissa på en utslagsvask fra K. Lund som om det var rekka på en skute mot fremmede havner og de som pissa på oss «deplorables» og som har sittet på et mykt toalettpapir hele veien fra Ris og Holmenkollen til Hafjell. For så lenge messepiken på anstalten er en vakker Carmencita fra Manila og stuerten har en kald øl til overs, så er det ikke farlig for oss. For bak oss spiller Sjett Beiker so lucky to be. Blankt er vår farge. Dobbeltrensa var blank. Den fungerte i alle fall. Skjønner’u?