Diagnostikere med DRG-rykte som bronstekt flesk II

Forskerne klør seg i hodet, fordi demografien ikke kan forklare opphopningen av Alzheimerdiagnoser i Nord-Trøndelag. Det fylket som skiller seg klart ut i forbruk av demensmedisiner er Nord-Trøndelag, og det gjelder særlig kvinnene. Faktisk har avstanden i preparatbruk mellom nordtrønderske kvinner og kvinner fra Oslo og Trondheim økt de senere årene. I 2010 var det 5.08 brukere per 1000 innbyggere i NT, i Oslo og Sør-Trøndelag var bruken på samme tid 2.50 og 3.20. NT-kvinner brukte allerede da dobbelt så mye demensmedisiner som Oslokvinner og langt mer enn Trondheimskvinner. I 2016 er det 5.12 brukere/1000 i NT, mens bruken har gått noe tilbake i ST og Oslo, henholdsvis 2.87/1000 og 2.12/1000.

-Demografien kan ikke forklare dette. Nord-Trøndelag er ikke så spesiell, sa professor og fastlege Steinar Westin da jeg intervjuet ham om dette. Legeforeningen skriver i rapporten «For mye, for lite eller akkurat passe?» om tidlig diagnostisering av demens, at «dersom en person som føler seg frisk, får vite at hun har forandringer i hjernen som kan ses hos pasienter med demens, vil det antageligvis kun føre til bekymring og sykeliggjøring i flere år før en eventuell debut av sykdommen.».

Men det ligger også litt penger i Alzheimerdiagnosen for økonomisk pressede sykehus, selv om blokksjefen ved et nordtrøndersk sykehus benektet kreativ diagnostikk da jeg intervjuet ham om det for en tid siden. Vaskulær demens gir 0.64 vekter i DRG-systemet. Men dersom pasienten diagnostiseres som Alzheimer demens, får sengeavdelingen 0,7 vekter. Alzheimerdiagnosen kaster mer av seg i en ortopedisk sengepost. Sammenligning: Lårhalsbrudd uten bidiagnose: 1,67 vekter. Lårhalsbrudd og Alzheimer sykdom: 2,50 vekter.

Sykeligheten i et samfunn er altså ikke bare et produkt av arv og miljø, men også en funksjon av det eksisterende diagnose-repertoar i de diagnostiske manualer som brukes av psykologer og leger, og ikke minst volumet på helsetjenester i samfunnet. De økonomiske rammene til det enkelte helseforetak spiller kanskje også en rolle for diagnostiserings-atferden til legen? Det er altså ikke alltid noen lineær sammenheng mellom diagnosen og pasientens helsetilstand. Å diagnostisere sykdom er fremfor alt en moralsk handling, blant annet fordi det er et normativt grep å bestemme hva som er normalt og hva som er avvikende.

Alois Alzheimers pasient, Auguste D., hadde kanskje heller ikke Alzheimer demens an sich( Konrad Maurer et al 1997). Alle kliniske og nevropatologiske karakteristika ved Auguste D var godt kjent fra før av. Beljahow, Redlich og Leri skal noen tiår før Kraeplin lanserte diagnosen ha bemerket sammenhengen mellom plakk og demens. Den neglisjerte tsjekkiske forskeren, Oskar Fischer fra Praha, hadde 3 år før Kraepelin lanserte Alzheimerdiagnosen i sin psykiatri-kanon, påvist sammenhengen mellom hjernedegenerasjon og senil demens. Persuini og Bonfiglio hadde også beskrevet liknende tilfeller som Alzheimer. I følge psykiateren German Berrios er det lite trolig at Alzheimer selv mente han hadde funnet en ny sykdom.

Hvorfor brukte da Kraepelin Alzheimers navn på diagnosen og ikke Fischers, Persuinis og Bonfiglios da han skrev sitt kanoniske verk, Handbook of Psychiatry, i 1910? Det er flere hypoteser omkring Kraepelins hastverk med å få gjort eponymet Alzheimer sykdom kjent. En grunn kan ha vært rivaliseringen mellom Kraepelins klinikk og instituttet til Pick i Praha, hvor Oskar Fischer blant annet arbeidet. Myndighetens velvillighet til Kraepelins Münchenklinikk med hensyn til økonomiske bevilgninger avhang av at forskerne årlig ”fant opp” nye sykdommer. En annen grunn kan ha vært Kraepelins behov for å markere sitt institutt vis a vis andre institutter, som psykoanalytikerne ved å vise at psykiatriske lidelser også har et organisk feste. Men ordet er ikke tingen. Tingene blir som Nietzsche uttrykker det til gjennom “alt som sies om noe, vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist blir tingens egen kropp”.

Det ble i 2016 omsatt demensmedisiner for omkring 50 millioner kroner. Det er en nedgang i omsetning på rundt 20 millioner kroner siden 2010. Men det skyldes i hovedsak introduksjonen av billigere kopimedisiner, og ikke mindre forbruk av disse medisinene enn tidligere. Spissformulert kan en si at dess flere helsetjenester og større lege- og psykologtetthet, dess mer ADHD, demens og andre sykdommer. Dernest: Når to fenomener opptrer etter hverandre i tid, slutter man gjerne at det første er årsak til det andre. Kan det være at helsepersonell og pårørende alt for lett trekker konklusjonen om at eldre pasienter er demente når de for eksempel er deprimerte?

At nord-trønderske kvinner har et betydelig større forbruk av demensmidler enn kvinner andre steder i landet er imidlertid fortsatt en gåte. Kan det ha med at den store Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag gjennom årene har økt befolkningens avhengighet av helsetjenester? I noen grad kan slike screeninger skape avhengighet av helsevesenet, slik førsteamanuensis Jorid Anderssen viser fra Finnfjord (1998). «Vi sykeliggjør selve livet», skrev fastlege Gisle Roksund i et debattinnlegg i Dagbladet. Allmennmedisineren og samfunnsdebattanten slår fast at det norske helsevesen har et overforbruk av enkelte helsetjenester. -Nord-Trøndelag har et svært godt psykogeriatrisk miljø, sa HUNT-leder Steinar Krokstad til undertegnede under arbeide med en nyhetssak i 2011. Kanskje er det for godt?