Homofilisme! Når pressen blir som mannen i gata

Det har blåst noen friske debatter om homofili og transkjønn den siste tiden. Aftenposten skapte rabalder med Nina Karin Monsen, og Dagbladet har frontet kontroversielle innlegg om transkjønn av Tonje Gjevjon. Den 22. juni publiserte Vårt Land et innlegg av Omar Heymans, hvor homofili fremstilles som en patologisk ideologi som ikke en gang er dyr verdig. Skribentenes innlegg vakte reaksjoner. Men snarere enn å reise debatt rundt de temaene disse skribentene tilsynelatende har ønsket å ta opp, har reaksjonene gått på innleggenes retorikk. Felles for Heymans, Gjevon og Monsens debattinnlegg er at de preges av et stigmatiserende og til tider hatefullt språk. Monsen kaller homofile for onanister, Gjevjon mistenkeliggjør transkjønnede og Heymans sammenligner homofili med nekrofili og pedofili.

Heymans’ innlegg er i en annen klasse enn de andre to når det gjelder nivået av stigmatisering.  Men det er allikevel interessant å sammenligne de tre skribentenes tekster i et presseetisk perspektiv. Debattene rundt disse tre skribentenes innlegg kan nemlig sees i forhold til en mer grunnleggende problemstilling vedrørende pressens rolle i det offentlige ordskifte.  NRK tok i radioprogrammet Ytring debatten om debatten den 28. mai. NRKs debattredaktør Kyrre Nakkim hevdet at det er viktig å få frem kontroversielle stemmer, for slik å kunne debattere det som blir sagt. Jeg er i prinsippet enig. Det tilhører pressens samfunnsoppdrag å reise kontroversielle debatter og slippe til alternative stemmer, fordi det er et fundamentalt aspekt ved et sunt demokrati. Gjennom konstruktiv samfunnsdebatt sikrer man en god demokratisk utvikling av samfunnet. Fortielse og sensur er ingen god løsning. Dette gjentas av Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes den 18. mai som hevder, at det er pressens oppgave å speile samfunnet og sette ”grufulle, fordomsfulle holdninger” under debatt. Men er det slik at alle kontroversielle stemmer nødvendigvis skaper interessant og konstruktiv debatt? Og er det slik at grufulle og fordomsfulle holdninger settes under debatt ved at de mest rabiate retorikere settes på trykk? Og ikke minst, finnes det etiske grenser for hva som ikke bør settes på trykk i forsøket på å reise debatt?

Saken rundt Heymans1 innlegg er interessant i dette perspektivet. Ikke bare viser den at slike etiske grenser finnes, men den peker også på et mer fundamental problem vedrørende pressens ytringsansvar. Innlegget ble publisert her verdidebatt.no. Nettstedet er en åpen plattform som blir moderert i etterkant av publisering. Innlegget er nå slettet av redaksjonen. I en kommentar den 29. juni hevder avisens debattredaktør Alf Gjøsund at Heymans’ innlegg hadde passert under redaksjonens radar, men at det nå er slettet grunnet skribentens stigmatiserende språk. Det er like fullt påfallende at innlegget lå på nett i sju dager og var det desidert mest leste innlegget på verdidebatt.no på mangfoldige uker.

Gjøsund hevder at innlegget ikke ble slettet på grunn av skribentens syn på homofili, men fordi det var ”preget av sterk stigmatisering av homofile som gruppe.” Det finnes altså etiske grenser for hvor sjikanerende man kan tillate seg å være i det offentlige ordskiftet. Her er det selvfølgelig av betydning av Heymans sjikane er langt grovere enn Monsens, så Aftenpostens redaksjon kan muligens ha kontroll på etikken når det gjelder Monsens tekster.

Men, og dette er et viktig men med tanke på pressens samfunnsoppdrag, ved å slippe til stemmer som Nina Karin Monsen bidrar pressen selv til å senke takhøyden i det offentlige ordskiftet og innskrenke muligheten for saklig og konstruktiv debatt.

I tråd med Nakkim påpeker Gjøsund at Heymans’ innlegg kunne ha lagt grunnen for en viktig debatt omkring konservative muslimers syn på homofili, men at dette ikke var mulig grunnet skribentens retorikk. Derfor ble innlegget slettet. Saken er illustrerende for hvordan pressen som debattarena er i ferd med å bli som mannen i gata, som står og roper ved et hjørne. Det er i dette perspektivet bemerkelsesverdig at Erik Tornes bedyrer at Aftenpostens debatter er redaksjonelt styrt, i motsetning til fora som verdidebatt.no eller Facebook. Utfallet av Monsen-debatten er nemlig i stor grad den samme som med Heymans’ utspill -  muligheten for en konstruktiv og saklig debatt strander i sjikanerende retorikk.

Det er viktig at pressen holder fast ved kriterier for saklighet og unngår stigmatiserende og hatefull retorikk. I motsetning til Nakkim så mener jeg at stemmer som Nina Karin Monsen eller Omar Heymans faktisk ikke bidrar til å løfte frem til de vanskelige debattene. Slik Heymans’ innlegg kunne vært et godt utgangspunkt for en god debatt, berører Monsen viktige etiske problemstillinger som fortjener debatt, men hennes retorikk punkterer effektivt enhver form for saklighet. Disse stemmene undergraver gjennom sin retorikk forutsetningene for saklig og informert debatt. I stedet ender vi opp med en skyttergravsdebatt preget av personangrep, såre følelser og ytterligere sjikane. Dette er svært uheldig, da det undergraver pressens samfunnsoppdrag som arena for fri og kritisk debatt. Jeg tror med fordel at flere redaktører kan gjøre som Gjøsund og gå noen runder med seg selv, og veie presseetikk og samfunnsansvar mot klikk og sensasjonsjag.