En filosofisk buljongterning

Et livssyn som holder det for svært usannsynlig at det finnes noen skapergud, og dermed baserer seg fullt og helt på menneskeskapt tankegods, kan nok virke usolid – og til og med litt puslete – for de som er oppflasket med en gudstro. Inngrodde forestillinger om evige, gudegitte sannheter virker jo langt mer betryggende! Men hvis slike forestillinger er en illusjon, må man klare seg uten.

Livssynshumanisme, eller sekulær humanisme, gjør et alvorlig forsøk på det. Den avviser dogmer i form av religiøse trossetninger eller åpenbaringer man bare må godta, uansett hvor forunderlige de måtte være. Dens grunnantakelser er i stedet av aksiomatisk karakter, basert på hva en vitenskapelig basert fornuft har påvist om verdens beskaffenhet, og ut fra hva vi har lært av historien.

Under utforming. Slike grunnantakelser har livssynshumanister nedtegnet i manifester, som ikke er hugget i stein og som er beheftet med menneskelig feilbarlighet. Og som derfor må revurderes jevnlig. Det første sekulære humanistmanifestet ble forfattet i 1933 av kretsen rundt First Humanist Society i New York, og siden den gang har sekulære humanistforbund i stadig flere land sluttet seg til manifester eller minimumserklæringer vedtatt på internasjonale humanistkongresser. Per i dag anses Amsterdam-erklæringen av 2002 som et ideologisk minimumsgrunnlag for de ulike humanistforbund.

I anledning 50-årsjubileet til Human-Etisk Forbund (HEF) i 2006 ble det forfattet et eget norsk humanistmanifest som var i tråd med Amsterdam-erklæringen, bare mer kortfattet. Men fordi verden endrer seg raskt, meldte behovet seg for å revidere dette første norske manifestet. Samtidig oppsto ideen om å lage et manifest som også de øvrige sekulære humanistforbund i Norden, Færøyene inkludert, kunne slutte seg til.

Resultatet er det nordiske humanistmanifestet som ble presentert høsten 2016. Dette er enda mer kortfattet enn HEFs manifest av 2006, og har svært generelle formuleringer. Av den grunn kan dets seks korte avsnitt kanskje fortone seg som en ansamling av selvfølgeligheter. I så fall viser det hvor ukontroversielle – for ikke å si mainstream – livssynshumanistiske grunntanker er blitt her på berget.

En filosofisk buljongterning. Anlegger vi et globalt og historisk perspektiv, blir det som nå er gjengs oppfatning blant skandinaver, alt annet enn selvfølgeligheter. I mange andre land, særlig i de ikke-vestlige deler av verden, vil de fleste av manifestets formuleringer bli fordømt eller oppfattet som feilaktige og endog meningsløse. Og vi skal ikke gå så veldig langt tilbake i tid før dette også ville ha skjedd her på berget. I et slikt større perspektiv fremstår manifestet som et konsentrat av spesifikt vestlige og historisk oppståtte tanker – ja, som en filosofisk buljongterning.

For å tydeliggjøre dette trengs en utdypning – eller eksegese – slik at man klarer å se skogen for bare trær. I essayet «Et udogmatisk livssyn» (Humanist.no 24. mai), har jeg forsøkt meg på dette. I denne kronikken er det kun plass til noen få eksempler.

Evolusjonslæren. Allerede i manifestets første avsnitt møtes to sentrale tanker som historisk ikke hang sammen. Her utsies nemlig at sekulær humanisme «har som utgangspunkt at mennesker er del av naturen, født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet». Setningens første del må forstås dit hen at vi mennesker (og alt annet levende) er fremkommet gjennom en høyst dennesidig evolusjon, og ikke er blitt skapt av noen gud. Mens det som står etter kommaet, er tydelig inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776.

På verdensbasis er både evolusjonslæren og menneskerettighetstanken fortsatt kontroversiell. Men i Skandinavia er aksepten for begge deler blitt så stor at man uten å blunke kobler dem sammen, enda så forskjellige historiske opphav de har. Så er det da heller ingen filosofisk motsetning mellom disse to grunntankene, selv om den ene av dem ikke kan avledes av den andre.

Ingen plan eller mening. I tillegg til å legge evolusjonslæren til grunn avviser manifestet i dets andre avsnitt forestillingen om et guddommelig forsyn. Finnes det ingen gud som har noen plan med menneskeslekten og med den enkelte, er det heller ingen forutbestemt mening med tilværelsen. Heller ikke evolusjonslæren kan by på noe slikt. Da er vi – som manifestet fastslår – frie til å finne mening og mål i eget liv. Her har livssynshumanismen hentet inspirasjon fra den franske, ateistiske eksistensialismen.

Når troen på et etterliv med en himmel og et helvete forkastes, blir den enkeltes utfordring å finne mening i livet fremfor med livet. Akkurat hvordan dét skal skje, finnes det neppe allmenngyldige svar på, ut over at dette må skje, som manifestet utsier, «gjennom individuell refleksjon, sosial samhandling og ved hjelp av den rike kultur vi mennesker har skapt innen vitenskap, filosofi og kunst».

Et udogmatisk livssyn. Som vi ser, er mye filosofisk sprengkraft konsentrert i bare de to første av manifestets avsnitt. Det samme gjelder de øvrige fire avsnitt, der blant annet kritisk, vitenskapelig tenkning vektlegges. Her er særlig budet om også å tenke kritisk om våre egne hevdvunne standpunkter en krevende fordring. Som er i tråd med Sokrates' formaning om at vi må granske våre egne oppfatninger igjen og igjen for ikke å henfalle til dogmatisk slummer.

Følgelig hører det med til et udogmatisk livssyn å videreutvikle og reformulere egne grunntanker med jevne mellomrom. I tråd med dette, og basert på utviklingen internasjonalt de siste ti årene, fremhever det nye, nordiske manifestet nødvendigheten av å forsvare ytringsfriheten og å ivareta klodens miljø.

Ingen hovedsak. En annen justering å merke seg, er at manifestet ikke spesifikt nevner at livssynshumanisme avviser troen på guder og overnaturlige vesener. Når denne før så obligatoriske formuleringen er utelatt, er det fordi man nå vil utsi hva sekulær humanisme er for, fremfor hva den er mot.

Vel skal livssynshumanister fortsatt bedrive religionskritikk når dét er på sin plass. Men i en tid der religion betyr stadig mindre for stadig flere i hverdagen, er dette ikke lenger noen hovedsak.