Ekskludering gjennom språk

Den 15. juni skrev Dagbladet en artikkel med tittelen «Da Hadia Tajik ble kalt 'en muslimsk terrorist som skader Norge', fikk Sylvi Listhaug nok». Artikkelen handler blant annet om at integreringsminister Sylvi Listhaug forsvarte nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, etter at hun ble kalt «muslimsk terrorist» av en tidligere leder i organisasjonen Norwegian Defence League (NDL) på Facebook-veggen til Listhaug.

Likevel virket det som om Tajik ikke var fornøyd med Listhaugs uttalelse. Hun svarte med å påpeke at både hun selv og Listhaug kommer fra Vestlandet, og at hun er godt integrert på Østlandet.

Hvorfor svarte Tajik på denne måten? Og hva ligger til grunn for hennes svar?

Indirekte ekskludering. Jeg kan umulig svare for Tajik, men med bakgrunn i nyere forskning og mitt eget pågående forskningsprosjekt, mener jeg at det bak Tajiks svar kan skjule seg opplevelser som er utbredt blant mange norske ungdommer og unge voksne med foreldre født i utlandet. Det dreier seg om en form for indirekte ekskludering basert på etnisitet eller det som i kultursosiologi og sosialantropologi kalles etniske grenser. Grensene sier noe om hvem vi er, og ikke minst hvem vi ikke er. Etniske grenser er blant annet kategorier og synlige eller ikke-synlige kjennetegn som mennesker og grupper benytter for å tolke seg selv eller andre som en del av et fellesskap eller en gruppe.

Listhaug anerkjenner Tajik som «født og oppvokst i Norge» og beskriver henne som «et godt eksempel på hvor mye man kan oppnå i det norske samfunnet om man integrerer seg godt». Det er i denne siste del av setningen hvor den implisitte ekskluderingen foregår. Den ligger i bruken av begrepet «integrering». Det å hevde at noen er godt integrert er ikke i seg selv negativt, men når Listhaug bruker dette ordet for å referere til en person som har levd hele sitt liv i Norge, kan det bli forstått som at hun oppfatter Tajik som en utlending eller «ikke etnisk norsk» slik facebook-kommentatoren antydet. Listhaug aksepterer ikke begrepet «muslimsk terrorist», men indirekte stiller hun seg bak den etniske grensedragningen. Tajik er ikke terrorist, men hun er heller ikke som «oss».

Synliggjør et problem. Poenget her er ikke å anklage Listhaug for noe, men å vise at utvekslingen mellom henne, facebook-kommentatoren og Tajik synliggjør et problem med begrepene vi bruker, og hvordan de oppleves av dem vi bruker dem om. I Norge benytter vi stadig, både i vitenskapelig og populærvitenskapelig litteratur, begreper som annengenerasjons innvandrere, etterkommere, innvandrerungdom, ungdom med innvandrerbakgrunn, ikke etnisk norsk ungdom og minoritetsungdom for å referere til norsk ungdom som har foreldre som ikke er født i Norge og kommer fra et annet land.

Men hva betyr egentlig disse begrepene? Og hvordan oppleves begrepene av dem vi anvender dem på? Gjennom min egen forskning har jeg møtt mange ungdommer med bakgrunn liknende Tajiks som opplever disse begrepene nettopp som noe som beskriver mennesker «vi» mener kommer utenfra og som ikke er helt lik «oss». For mange ungdommer oppleves det som at de ikke blir akseptert som nordmenn. De er født og/eller oppvokst i Norge, går på ski, spiser brunost og gjør det samme som ungdom flest. Det spiller visst ingen rolle, så lenge de har en hudfarge som er annerledes, eller at foreldrene deres er av utenlandsk opprinnelse. I noen tilfeller få de også høre at de ikke er kristne (slik Tajik gjør).

Skaper grenser. Begreper er viktige analyseverktøy, og de fleste av oss har ikke til hensikt å ekskludere noen. Men begreper er ikke nøytrale. Selv velbegrunnede begreper brukt i Statistisk Sentralbyrås landsdekkende undersøkelser kan bidra til å skape og opprettholde grenser mellom grupperinger og opprettholde stereotypier når vi bruker dem i mer spesifikke sammenhenger.

Dette kompliseres riktignok litt av at ungdommer av og til bruker slike begreper om seg selv. Ifølge sosialantropolog Christine Jakobsen (2011), for eksempel, ser unge muslimer på seg selv som representanter for andregenerasjonen. Men her handler det først og fremst om hvordan unge muslimer plasserer seg selv i forhold til sine foreldre og forklarer (eller beskriver) uenigheter og utfordringer mellom ulike generasjoner. Nettopp derfor er det viktig å tenke seg om to ganger før man kategoriserer ungdom med liknende bakgrunn som Tajik ut fra foreldrenes landopprinnelse. Det er ingen sammenheng mellom det å si at noen har bakgrunn fra Pakistan fordi en eller begge foreldre er derfra, og å si at den det gjelder ikke er norsk.

Tajik som symbol. Hva burde Listhaug ha gjort, da? Vel, ett spørsmål man kan stille seg er hva Tajik egentlig er et godt eksempel på? Jeg tror Tajik og mange norske ungdommer med liknende bakgrunn ville opplevd integreringsministerens forsvar som autentisk hvis hun hadde latt være å kommentere at Tajik «er godt integrert». Men siden Listhaug er integreringsminister og opptatt av temaet, kunne hun like gjerne sagt at Tajiks suksessfylte politisk karriere viser at hennes foreldre er et eksempel på godt integrerte innvandrere. Eller hun kunne ha fremstilt Tajik som et godt eksempel på en dyktig, norsk kvinne fra Vestlandet, som henne selv. Det er også denne geografiske lokaliseringen Tajik legger vekt på når hun ble konfrontert med saken av Dagbladet.

Mitt poeng er at selv om det ikke er lett, er det faktisk mulig å være presis og likevel unngå unødvendig indirekte ekskludering og kategorisering. Vi må øve oss og prøve å være bevisste på de begrepene vi bruker om hverandre. Begrepene kan ha problematiske sider, og man skal være oppmerksom på språklige og ideologiske aspekter som kan legge føringer på fremstillingen av mennesker.