Prester gruer seg for å bringe dødsbud, de blir noen ganger møtt med vold? Det er en svært overraskende påstand. Gjennom 15 år som politiprest i Oslo politidistrikt (1997 – 2012) var jeg ute i mange dødsbud, alene eller sammen med politiet. Daglig kontakt med Kriminalvakten som forvaltet varslingsarbeidet, og hyppig kontakt med prester i bispedømmet etter endt varslingsoppdrag - jeg kjenner ikke til noen voldsepisoder fra dette omfattende varslingsarbeidet. Pårørende i dyp fortvilelse, benektelse, følelsesmessige ytringer over et stort register, men aldri vold. Der det må ha skjedd, fortjener det selvfølgelig en grundig oppfølging. Men utspillet bidrar lite til forståelse for denne tjenesten.
Det er belastende å skulle være budbringer alene, om natten, i et krevende ærend. Det vil haste, en skal ta seg fram til riktig adresse, en skal finne ordene, og ofte bli hos dem en tid. Aller vanskeligst er det å møte de etterlattes fortvilelse uten å kunne lette den. Den som skal gå med dødsbud trenger å være best mulig forberedt gjennom utdanning og trening. En ordning med veiledning og annen avlastning etter endt oppdrag, vil være nyttig for alle som har slike oppgaver. Å formidle dødsbud er ikke noe noen «kan», en gang for alle. Det er en veldig medmenneskelig utfordring på nytt hver eneste gang.
Politiet varsler ofte selv plutselige dødsfall. De kan og må også overlate oppdraget til andre. Det gjøres med skjønn. Stadig oftere reiser politi og prest ut sammen. Eller også når det er mulig, politi og helsepersonell eller personell fra andre fag og etater. Dødsbud handler ikke om «å få en prest på døra». Det handler om å gi sikker informasjon om et plutselig dødsfall til de nærmeste pårørende på en omsorgsfull og respektfull måte.
Bjarte Leer-Salvesen leverer et spennende forslag til omorganisering av arbeidet med dødsbudene. Det ligger i forlengelsen av hva som allerede har noen praksis, og som også er kjent fra kriseteamene. Men forslaget innebærer en formalisering og videreutvikling av et nytt bredt flerfaglig samarbeid. En pool av forskjellige fagfolk som kan bistå politiet i varslingsarbeidet. Fagfolk som i tillegg til en grunnleggende kompetanse, gjennom videreutdanning og praksis har utviklet en varhet for den store belastningen det er for folk, brått å miste en av sine aller nærmeste. En organisering til trygghet for de tjenestegjørende, og til styrking av tjenesten for dem som skal motta dødsbudet.
Det aller vanskeligste
Prester gruer seg for å bringe dødsbud. Den som er på vei til noen med beskjed om at en som står dem nær brått er revet bort, gruer seg. For så tung er meldingen, så hjerteskjærende å motta for den som brått har mistet.