Vi med hjertet på venstre side

Valgresultatet i 2003 kom som et sjokk på det fleste av oss som var aktive i partiet på den tiden. Riktignok hadde vi slitt i valgkampen og ikke fått fram våre egne saker. I stedet hadde mesteparten av media fokusert på en enkeltsak på en måte som i ettertid må fortone seg temmelig pinlig – særlig tatt i betraktning at saken ikke handlet om politikk i det hele tatt.

Etter valget satte partiet ned en kommisjon som skulle analysere resultatet, og legge fram en konklusjon. Den gikk ut på at valgresultatet for det meste skyldtes partilederens håndtering av den nevnte enkeltsaken. Et mindretall i kommisjonen mente regjeringssamarbeidet som var innledet to år tidligere med Høyre og Venstre også hadde bidratt til det dårlige resultatet, med en oppslutning som var halvparten av det man hadde oppnådd to år før.

Rapporten førte til at parti­lederen valgte å trekke seg og en ny ble valgt. Med valgresultatet­ på 6,4 prosent i 2003, er dette faktisk det nest beste KrF har oppnådd i den siste tolvårs­perioden. Hvis partilederen var problemet i 2003, har ingen av de to etterfølgende partilederne klart å endre dette.

Avskalling mot venstre. Ifølge valgforsker Frank Aarebrot er forklaringen på den vedvarende, svake oppslutningen at mange av de velgerne som stemte KrF både i 1997 og 2001, og som hadde sine politiske sympatier mot venstre, droppet KrF etter at partiet gikk i regjering med Høyre i 2001 (Vårt Land 18. mai).

Hvis denne analysen stemmer, var regjeringsdeltakelsen en like viktig årsak til det dårlige resultatet i 2003, og i de påfølgende valgene, som den saken man gjerne har pekt på. Den tanken har nok vært tenkt, men i liten grad vært framført i disse tolv årene.

Samtidig førte valget i 2005 til at Norge fikk en rødgrønn flertallsregjering som var særdeles lite lydhør for opposisjonen, blant annet fordi koalisjonspartiene hadde store problemer med å bli enige internt. Dermed hadde ikke KrF noe annet valg enn å komme til forståelse med de såkalt «borgerlige» partiene;­ et selskap også Frp ble en del av.

I 2009 var det Høyre, KrF og Venstre som var konseptet, men foran valget i 2013 forpliktet KrF seg til uansett å bidra til at landet fikk en ny regjering dersom det ble et nytt flertall på Stortinget. Den forpliktelsen har partiet overholdt med en lojalitet som for enkelte av oss framstår som langt større enn den lojaliteten de to regjeringspartiene har vist overfor partiene de faktisk har vært avhengige av hele perioden.

Handlingsrom. Det er erfaringene med å være støtteparti for Frp i regjering som har ført til at KrF også ved årets valg ønsker at landet får en ny regjering. Samtidig har man klargjort at man har ambisjoner om å være med i denne nye regjeringen.    Modellen man ser for seg, er den såkalte «Plan A»; en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Men samtidig er vedtakene utformet slik at dersom «plan A» ikke lar seg realisere, noe de fleste innser ikke lar seg gjøre, har partiet skaffet seg et visst handlingsrom.

Det samme handlingsrommet passet man på å sikre seg i 1997. Ved landsmøtet i Bodø var det sentrumsalternativet som var plan A, men enkelte ville ikke for noen pris lukke døra for Høyre.­ Landsmøtet vedtok derfor at KrF ønsket «et bredest mulig» regjeringsalternativ, «med utgangspunkt i sentrum».

Alle vet hva det førte til. Høyres leder erklærte i den avsluttende partilederdebatten at han ville kaste en eventuell sentrums­regjering allerede på tiltredelses­-
erklæringen; en kommentar som i seg selv kostet Høyre flere­ ­tusen stemmer. Sentrumsregjeringen ble en meget populær regjering, og med kunnskapen om dette, var det en nedtur for mange av oss da den ble avløst av den nokså­ kjedelige Samarbeidsregjeringen etter et mellomspill med den enda mer traurige Stoltenberg I.

En regjering må landet ha. Uten støtte fra KrF og Venstre, er det lite som tyder på at dagens regjering fortsetter etter valget. At den nye regjeringen vil bli i henhold til «Plan A»-modellen er heller ikke særlig sannsynlig.

Men en regjering må landet­ engang ha, og om den nye ­regjeringen blir en mindretallsregjering, vil det være mer ­positivt enn negativt. Siden 1961 har mindretallsregjeringer vært ­regelen, mer enn unntaket. Det er liten tvil om at den demokratiske kvaliteten på politikken er bedre med mindretallsregjering enn flertallsregjering; noe ikke minst de åtte rødgrønne årene bekreftet.­ Under mindretalls­regjeringer blir Stortinget et spennende, ­politisk verksted, og ikke bare et sandpåstrøingsorgan.

Uansett har KrF, både opp­slutningsmessig og politisk, ­potensial til å bli loddet på vektskåla som sikrer en ny regjering. Den regjeringen bør partiet ­arbeidet hardt for å bli en del av.

Skal det skje, må alle parter vise evne og vilje til å finne gode løsninger på vanskelige spørsmål. Som Winston Churchill sa om en debatt der han som ­marineminister ønsket seks nye fregatter, og statsminister mente det fikk holde med fire: «Så vi ble enige om et kompromiss på åtte.»

Nils-Petter 
Enstad

Tidligere 
informasjonssjef i KrF