Å kunne sitt Fader Vår

I år er det 14 år siden trosopplæringsreformen ble vedtatt med bred politisk oppslutning i Stortinget.  Min referanseramme i den forbindelse er Sør- Innherad prosti i Nidaros bispedømme hvor trosopplæringsreformen vært i full drift siden 2008. I denne perioden har det blitt utviklet et trosopplæringsarbeid i vårt område som omfatter de fleste aldersgrupper fra 0-18 år.  Et stort og omfattende arbeid er i gang. En rekke pedagogiske virkemidler er i bruk for å nå ut til barna med kristen opplæring som omfatter både opplevelse og deltakelse. Trosopplæringstiltakene har dessuten god teologisk substans, barn og unge får høre om Jesus og lærer de sentrale kristne fortellingene.  Periodevis har enkelte tiltak stor oppslutning, for eksempel babysang og ungdoms- alpha.  Det samme gjelder oppslutningen om konfirmasjonen. I årenes løp har det blitt rekruttert inn dyktige medarbeidere, og arbeidet er organisert på en måte som gjør at alle medarbeidere har god faglig og personlig støtte. De tildelte midlene brukes etter min vurdering på en god måte.

Og likevel er det skjær i sjøen. Det som er mest urovekkende er de årvisse rapportene om at tiltakene ikke har så stor oppslutning som forutsatt av de bevilgende myndigheter.   Studier som Stiftelsen Kirkeforskning KIFO har gjort for å evaluere reformen har vist at oppslutningen om 4- årsboka er på cirka 50 %.  For tiltakene i 6, 8 og 11-årsklassen ligger oppslutningen på cirka 30%.  Oppslutningen i Sør- Innherad synes i all hovedsak å bekrefte disse tallene. Det er derfor ikke vanskelig å være enig i at oppslutningen totalt sett er for lav.  Spørsmålet blir: For lav for hva? For å møte ambisjonen til de bevilgende myndigheter?

Det alvorlige i denne sammenhengen handler etter mitt skjønn om noe annet: Oppslutningen er for lav til at vi kan si at majoriteten av våre medlemmer kjenner de viktigste elementene i kristen tro. Våre prester ser stadig tegn til at kunnskapsnivået om kristendom hos unge når de begynner konfirmasjonsundervisningen er så lavt at de ikke lenger kjenner grunnleggende elementer i den kristne tro, - kunnskap som var selvsagt for ikke mer enn noen tiår tilbake.  Unntaket er ofte den andelen unge som har vært i kontakt med kirken gjennom trosopplæringstiltakene. Men jevnt over kan ikke de unge lenger sitt Fader vår.  Til det møter vi for få av våre medlemmer gjennom trosopplæringstiltakene. Det er på tide å tenke nytt og offensivt om hvordan vi kan møte denne utfordringen.

I Norge er det heldigvis politisk enighet om at det ikke er trossamfunnenes ansvar alene å se til at den oppvoksende generasjon får kunnskap om religionen og livssyn. Det er på tide med et fornyet fokus på at dette også er et fellesskapsansvar, et samfunnsansvar.  Dette ansvaret har det norske fellesskapet virkeliggjort gjennom KRLE- faget i skolen. Det foregår imidlertid en interessant debatt om dette faget for tiden. Det er oppsiktsvekkende når fagfolk påpeker at kravet til å være upartisk synes å ha gjort KRLE- faget uinteressant. Fagets nøytralitetskrav har blitt så sterkt at dyktige lærere og lærebokforfattere blir redde for å virke forkynnende, særlig de som har et tydelig uttalt livssyn. - Dette er det eneste faget i skolen en ikke kan være engasjerende i, uttaler professor Dagrun Skjelbred i VL 2. mai. Andre fagfolk påpeker at faget ofte ikke blir prioritert når ressurser skal tildeles, og blir salderingspost i skolen.  Da er det ikke rart hvis faget heller ikke virker engasjerende på elevene, og at læringen nødvendigvis må bli skadelidende.  Dette er urovekkende lesning.  Det er med andre ord ikke bare kirkens egen trosopplæring som har utfordringer, dette synes også å være tilfellet for skolens kunnskapsfag i religion.

Det finnes alternativer til vårt KRLE- fag. I Finland har man valgt en annen løsning for religionsundervisning i skolen. Også i finsk skole settes det av et visst antall timer i den offentlige skolen til religions- og livssynsopplæring, men her får barna opplæring som korresponderer med foreldrenes tro. Barn får opplæring i kristen tro eller opplæring i annen religion dersom foreldrene ønsker det. Det tilbys også ikke-religiøse alternativer.  På denne måten finnes det et ti- talls ulike læreplaner i religion i finsk skole som samsvarer med trosgrunnlaget de ulike familiene har. I Finland har det vært praksis at dersom det finnes tre elever som tilhører samme religion i en kommune, gis det tilbud om opplæring.  Dette er en modell som i alle fall har én åpenbar fordel: Den skaper en bevissthet hos eleven om tilhørighet til egen religion. Det heter i læreplanen at faget skal gi elevene kunnskap, ferdigheter og erfaringer som bygger egen religiøs identitet, men også gir innsikt i andre religioner. Heller ikke i finsk skole er faget tenkt å være forkynnende eller religionsutøvende.

Verken kirken eller samfunnet kan i det lange løp se på at årskull etter årskull mangler grunnleggende kunnskap om egen religion. Kirken på sin side må derfor stadig vurdere kritisk trosopplæringens innretning hvis den ikke gir den ønskede oppslutning. Men samfunnet må også ta et ansvar for å gjennomgå måten kunnskapsformidlingen om religion foregår på i skolen. Kirken bør intensivere dialogen og bevisstgjøre våre politikere på ansvaret for å føre en så offensiv livssynspolitikk at ikke kommende generasjoner er uvitende om det trosgrunnlag de tilhører.

Vi har en grunnlov som fremholder den kristne og humanistiske arv som en bærebjelke i vårt samfunn. Denne arven videreføres ikke av seg selv.  All arv kan forskusles hvis det ikke settes inn krefter for å motvirke det. Den norske kirke tar sin del av dette oppdraget gjennom trosopplæringsreformen. Men det bør også være et fellesskapsansvar å bidra til at de som har sin tilhørighet til kirken fordi de er døpt, vokser opp og kan sitt Fader vår.