Menneskeverd er en fiksjon

[ (Teksten ble første gang publisert på religioner.no) ]

DET BLE MYE oppstyr da Aksel Braanen Sterri, i et intervju i Minerva, forsvarte sorteringssamfunnet og tok til orde for at kvinner «skal kunne sortere på Downs syndrom». Torbjørn Røe Isaksen reagerte med «vantro» og statssekretær i kommunal­departementet, Bjørn Laabak (FrP), kalte Sterri en T4-sympatisør.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede gikk et steg lenger og politianmeldte Sterri for hatefulle­ ytringer. Det var påstanden om at «de som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv», som var hovedårsaken til det emosjonelle opprøret på sosiale medier.­ Det er delvis forståelig, siden ­begrepet er tvetydig og kan 
tolkes anner­ledes enn «noe i nærheten av livskvalitet»,­ 
hvilket var det Sterri siktet til.

Likevel, det var avslørende at ingen av kritikerne ble blidgjort av selvkritikken og oppklaringen til Sterri, og at Laabak og andre tilsynelatende ikke ser en forskjell på (1) utryddelse av personer med Downs og (2) arbeide for at færre liv skal bli født med alvorlig funksjonsnedsettelse.

Satt på spissen er det første nazisme, og det andre en bit av moderne medisin. For hva er det vi egentlig driver med, når vi optimaliserer svangerskapet og helbreder sykdommer som angriper fosteret? Vi arbeider for at det kommende liv skal få det bedre – i betydningen av en livskvalitet med færrest mulig begrensninger.

Iboende menneskeverd? En av de mer seriøse kritikerne til Sterri var Morten Magelssen, forsker ved Senter for medisinsk etikk og forfatter av boken Menneskeverd i klinikk og politikk: Bioetikk i lys av kristen tro. Han tolket ikke Sterris uttalelse med en primitiv amygdala-refleks og forstod at Sterris intensjon nok var å snakke om livskvalitet.

Magelssen gjør skillet mellom menneskeverd og livskvalitet eks­plisitt: «Menneskeverdet er iboende, like stort hos alle mennesker, og uavhengig av livskvalitet», skriver han. Denne verdien, som Magelssen og mange andre tror på, gir alle mennesker identisk rett til å leve.

Religiøs oppfatning. En slik tankegang er pragmatisk og gjør saken enkel, men er – slik jeg ser det – et falskt skille. Som ­Yuval Noah Harari påpeker i boka ­Sapiens, så er denne «verdien» og «retten» en fiksjon vi har blitt «enige om». Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Det kan være at troen – i kraft av sine virkninger i verden – er det beste redskapet tilgjengelig for å oppnå rettferdige og moralske samfunn, men det gjør den ikke mer sann av den grunn. Det er heller ikke den eneste nyttige fiksjonen vi har. Vi tror, for eks­empel, at en hundrelapp er verdt hundre kroner. Men den er bare verdt hundre kroner fordi alle andre tror det samme. Selve verdien ligger i menneskets fiktive tro på penger og dets verdi. Hvis alle sluttet å tro på sedler, så ville også verdien forsvinne.

Velvære og lidelse. Til gjengjeld så er det ikke en fiksjon at mennesker opplever hele spektret fra velvære til lidelse. Det er heller ikke en fiksjon at mennesker samarbeider i store grupper for å bruke de ressursene og egenskapene tilgjengelig for å lage et best mulig liv for seg og sine. Det er også disse to reali­tetene som gjør at de fleste vil si at det er gjennomsnittlig til fordel for individ og samfunn ikke å ha Downs syndrom (eller Edvards syndrom, eller Patau syndrom) sammenlignet med å ha det.

En fiktiv rett bør ikke stå i veien­ for at samfunnet skal tilrettelegge for å avdekke forhold ved fosteret som har store konsekvenser for familie, samfunn og det kommende individ.

Jeg sier ikke i denne sammenhengen at som subjekter lider alle med Downs syndrom mer enn andre. Jeg sier heller ikke at samfunnet skal ta kvinnens valg, eller at vi ikke skal gjør­ livene til de med Downs så gode vi kan.

Allikevel vet vi at mennesker med Downs syndrom er i vesentlig høyere ­risiko for – bare for å nevne noen – kogni­tiv svekkelse, depresjon, ­autisme, aggressiv adferd, tidlig Alzheimer, blodkreft, medfødt hjertesykdom, medfødte misdannelser i fordøyelses­kanalen, synssvekkelse, hørselstap, fedme, diabetes, stoffskiftesykdommer, søvnforstyrrelser, diverse lungesykdommer, ­immundefekter, hyppigere ­infeksjoner, plagsomme hudmanifestasjoner­ og smerter i muskel- og 
skjelett.

Betydelige plager. Noen er svært heldig, og hvis ikke tilstanden belaster familie og helsetjenesten for mye, så vil de bare være mindre produktive enn den gjennomsnittlige borger. Andre vil derimot ha et vesentlig forkortet liv med ­betydelige plager tross flere smertefulle, dyre og invasive undersøkelser og behandlinger. Det som gjør det så vanskelig er at vi ikke vet hvordan et enkelt tilfelle vil slå ut. Og gode anekdoter veier ikke noe mer enn dårlige anekdoter.

Det gjør det heller ikke lettere at skillet mellom verdi og livskvalitet (og dets konsekvenser for samfunn og individet) er en fiksjon. Vi har god grunn til å tro at det er gjennomsnittlig best ikke å ha Downs, både for seg selv, de rundt seg og for samfunnet. Slik jeg ser det, så har Sterri rett i at kvinner har god grunn til å ta abort ved påvist Downs syndrom. En fiktiv tro på retten til liv bør ikke stå i veien for at samfunnet tilrettelegger og ­muliggjør valg om det kommende livets livskvalitet.

[ (Teksten ble første gang publisert på religioner.no) ]

Andreas Wahl 
Blomkvist

Medisinstudent 
og forsker, 
Aalborg Universitet