Et Gudemenneske lå i graven

JEG HAR MED interesse fulgt debatten om Jesu oppstandelse i Vårt Land. Mange viktige iakttakelser er formidlet. Men også mye luftig og subjektivt. Hvorfor unngår flere å snakke om legemets oppstandelse. Hvorfor er man forlegen overfor oppstandelsens objektivitet og historisitet?

Vi kjenner Bultmanns eksistensialisme: Oppstandelsen skjer nå, i min subjektive avgjørelse. Eller Barths dualisme: Oppstandelsen skjer i proklamasjonen, i kerygma. Ordvalget varierer, men Kristi oppstandelse løftes utenfor historiens fysiske sfære. Inn i troen, håpet, erfaringen, eskatologien, det uhåndgripelige.

Forsøker man «å redde» oppstandelsen fra eventuelle kritikere ved å hevde at Kristus bare har oppstått i min egen tro, erfaring og håp?

Historiske ord og vitnesbyrd. Håp og tro er viktige dimensjoner i oppstandelsens rom, men Kristi oppstandelse er også vevet sammen med og betinget av historiske ord og vitnesbyrd. Oppstandelsen har ikke skjedd i en slags meta(over)-historie. Å si noe om oppstandelsen uten de historiske referanser er meningsløst.

Men kan troen bygge på historiske hendelser? Jeg spør tilbake: Vet vi noe som helst om oppstandelsen uten historiens «klær»?

Oppstandelsen har sin forutsetning i inkarnasjonen. Gud tangerte ikke bare historien. Han ble menneske, ble historie og oppstod i historien. Troen og håpet hviler ikke bare på historiske ord og hendelser, men hva er troen uten disse?

Kristus var en Gud-menneskelig historisk person. Samtidig sprengte Hans død og oppstandelse det historiske. Vi må ikke glemme at det var et Gudemenneske som lå i graven. Skulle det være vanskelig for Gud å reise opp sitt legeme, gi det en herliggjort skikkelse, som disiplene ikke kjente igjen i første omgang?

Inkarnasjonen større under. Observasjoner fra Jesu gravkammer er ikke avgjørende. Det avgjørende er vitnene som så den Oppstandne legemlig. Er disse pålitelige? Vi kan også spørre. Var det noen som var vitne til inkarnasjonsunderet? Eller som iakttok Gudemennesket da Han kom ut av morslivet? Nei. Tviler vi på inkarnasjonens virkelighet av den grunn? Vi tror på Jesu selvvitnesbyrd og apostlenes ord. Inkarnasjonen er et større under enn oppstandelsen.

Når vi snakker om «bevis», må vi være tydelige. Historiske «bevis» er ikke er det samme som matematiske og fysiske bevis. Det kan de aldri bli. Men vi kan likevel verifisere historiske hendelser.

Enestående hendelser. Det er ikke bare oppstandelsen som er enestående i sin karakter. En mengde historiske hendelser er enestående og uten analogier. NTs historiske beretninger med sine vitner står ikke noe tilbake for andre beretninger i oldtid med hensyn til historievitenskapelig pålitelighet. Tvert imot! Det at undere omtales i evangeliene endrer ikke noe på dette.

I Einsteins tidsalder er underet ikke så underlig. Mange teologer synes fortsatt å leve i Newtons kausalunivers.

Den eldre lutherdom skilte mellom troen som historisk kunnskap (notitia), tilslutning/aksept (assensus) og tillit (fiducia). Oppstandelsesapologetikk hører til kunnskapssiden ved troen. Det er feil at oppstandelsesberetningen ikke har ført folk videre til tro. Fremtredende apologeter og jurister som prof. C.S. Lewis; prof. J.W. Montgomery; prof. S. Greenleaf og prof. J.N.D. Anderson er eksempler på det.

Livet med den Oppstandne. Den objektive, historiske siden ved troen er ikke tilstrekkelig. Livet med den Oppstandne rommer mer: Tro og tvil, sorg og kamp, lengsel og håp, undring og glede, Kristusmystikk og nytt liv, og mye mer. Men aldri en benektelse av oppstandelsens historisitet og legemlighet.