Med et skjevt blikk på Reformasjonen

Det var ikke bare papister og jøder Martin Luther hadde imot. Minst like harde ord falt om dem som levde av almisser og tigging. Mennesket skal slite for sin føde. Eller som sokneprest Boye Ording uttalte i 1894 i en stortingsdebatt om sosiale tiltak for taterne: «Den der ikke vil svede, skal heller ikke æde».

Eventyr for voksne. I jubileumstider flyr store ord lett i luften – noe skal man jo juble over. Ifølge vår statsminister samt tidligere statsråd Hilde Frafjord Johnsen fant Luther opp skolevesenet. Det er med respekt å melde sprøyt. Det var Jesuittordenen som startet de første skoler, for øvrig den samme orden som i 1814 ble utestengt fra riket. Grunnlovsbestemmelsen ble opphevet først i 1956, mot KrFs stemmer. Lov om allmenn skoleplikt kom ikke før i 1860 her til lands.

Så får vi høre at Luther nærmest fant opp demokratiet. Men demokrati som ligner på noe av det vi i dag forstår med begrepet, stammer fra de katolske tiggerordenene fransiskanere og dominikanere, som grunnla de første universiteter, og som overførte et prinsipp fra sine ordensregler til universitetene: «Det som angår alle, skal avgjøres av alle». At Luther er begynnelsen på det moderne demokrati, er som mye annet av jubileumspoesien i disse dager et eventyr for voksne. Det som derimot kan hevdes, er at Luthers oversettelse av Bibelen til tysk hadde en formidabel demokratisk sprengkraft i seg. Lutherbiografen Gerhard Ebeling uttrykte det slik: «Han vekket den sovende kjempen: det tyske språk.»   

Hva feires? Det er vanskelig å få grep om hva som egentlig feires. Er det noe å feire at Kirkens enhet ble brutt? Burde det ikke heller vært en markering av sorg? For reformasjonen var på mange vis også en katastrofe, der mye gikk tapt. Kirkehistorikeren Oluf Kolsrud ymtet frempå om det i et foredrag ved Reformasjonsjubileet i 1937. Han fikk kjeft av Eivind Berggrav etterpå. Å kritisere reformasjonsverket var upassende.

Revolusjonære stadier. Reformasjonen var vel så mye en revolusjon som en reformasjon, dens utviklingsmønster følger Marx' revolusjonære stadier nokså eksakt.

Første stadium var omstyrtingen av de herskende samfunnsforhold, som skjedde ved at kirkens eiendommer ble konfiskert og klostrene stengt.

Andre revolusjonære stadium var etableringen av nye maktinstitusjoner og et nytt lovverk. I de nordiske land skjedde det med etableringen av et luthersk-ortodokst teokrati og innføring av mosaiske renhetsforskrifter i lovverket. Det var et sivilisatorisk sjumilssteg bakover. At klostrene ble stengt, fikk enorme følger både kulturelt og akademisk, men ikke minst sosialt – for kvinners stiling og ikke minst for enslige kvinner. Verre var det for syke og vanføre siden klostrene også var sin tids velferdsinstitusjoner. De ble satt på gaten og kravlet rundt i bygd og by som pariaer. Det fikk langsiktige konsekvenser. Sosialt utstøtte dannet flokker som ble til omstreifende subkulturer som vokste etter hvert som de fikk tilførsel av flyktninger fra de påfølgende religionskrigene.

Tredje revolusjonære stadium var den ideologiske omforming av samfunnet, som kom med den lutherske ortodoksi, der en lett risikerte å bøte med sitt hode om man bommet på de teologiske desimaler. Det var som del av dette ideologiske ensrettingsprosjektet at utdanningsinstitusjoner kom til å spille en stadig viktigere rolle.

Verre er det at reformasjonen – slik alle revolusjoner tenderer mot – utløste en voldsorgie som historien til da knapt hadde sett maken til. Volden hersket ikke bare på det maktpolitiske makronivå, som kulminerte i Tredveårskrigens utbrudd i 1618. Tidens rettsprotokoller gir et bilde av hvordan volden økte i hele samfunnet. Antall drap var enormt. Særlig ille var det på Sørlandet. Norges egentlige reformator, Peder Claussøn Friis (for øvrig denne forfatters stamfar) skrev at «til Åmli tør ingen prestemann komme. Den ene hugget de hånden av, den andre kvalte de, den tredje stengte de inne i badstuen når de skulle drikke».

Spenningsfylt Luther. Med dette mener jeg ikke å demonisere verken Luther eller reformasjonsverket. Luther var en ekstremt sammensatt person. Som den revolusjonære skikkelse han var, var han både genial og gal, subtil og vulgær, enøyd og trangsynt, men også dyp i innsikt og vidd. Til enhver påstand om ham hører en antitese som er like sann. Spenningsfylte personer som Martin Luther lar seg ganske enkelt ikke beskrive på enkle formler.

Ingen benekter i dag at Kirken på Luthers tid var i dypt forfall og i behov for reformer. Det var Borghiapavenes tid, korrupsjon rådde høyt og lavt. Kirken hadde hatt en lignende forfallsperiode på 900-tallet, men da ryddet den opp selv. I 1517 handlet det om mer enn forfall, men om maktpolitiske spenninger mellom keisermakt og lokale fyrdster som ville ha utløst krise før eller siden også uten Luther. Men holder vi oss til det rent teologiske, var mange av Luthers anliggender isolert sett gode. Ett av de fremste var å befri folk fra frykten som behersket dem, som fikk sitt mest korrumperte uttrykk i avlatshandelen. Det holdt å stole på evangeliet, sa Luther. Mye av det Luther stod for, kunne under andre omstendigheter lett latt seg innfase i en av den katolske kirkes mange romslige folder, dog neppe alt. I nyere tid har samtaler mellom lutheranere og katolikker avklart en rekke misforståelser. På det språklige, spirituelle og kulturelle plan er likevel forskjellene store. En katolikk kan ikke annet enn kjenne seg fremmed for Luthers pessimistiske menneskesyn og avvisningen av fornuften, for hans religiøse individualisme og teologiske formalisme.

Sekularister bør takke. Det mest problematiske er likevel hvordan Luthers mildt sagt kompliserte temperament er blitt gjort til en slags målestokk for hvordan vi individuelt skal forstå og motta evangeliet. Til tross for sin intensjon om det motsatte gjorde Luthers teologiske formalisme at spiritualitetens rom ble trangere, troen ble noe eksklusivt og kristendom et sett av postulater løsrevet fra historie og samfunn. Lutherdom i strikt form ble på mange måter et maskulint og ufeminint fenomen, en religion for de sterke og myndige. Det har over århundrene fremmedgjort folk fra Kirken og troen. De som har mest grunn til takknemlighet for Luther og reformasjonsverket, er sant å si dagens sekularister.

Ganske sært. Noe av det merkeligste ved årets jubileum er forestillingen om at noe som skjedde for 500 år siden har overføringsverdi til vår tid. Å forklare årsaks- og virkningsforhold i historien over et så stort spenn som 500 år er dristig, for mye har skjedd i mellomtiden som har påvirket oss mye mer enn hendelser i Wittenberg i 1517. At folk i 2017 går rundt og kaller seg lutheranere etter en mann som har hvilt i graven i hundrevis av år, forekommer meg ganske sært. Det finnes andre nærmere oss som kan gi mer relevante innsikter enn det Luther kan.

Norges KFUM-KFUK har laget en animasjonsfilm om Luther beregnet på ungdom, der konklusjonen er at han var en som stod opp for det han trodde på. Mer fikk man ikke ut av det. Det viser hvor anstrengt det blir når man skal forsøke å applisere Luther på nåtiden. Det finnes personer langt mer relevante for vår tid som ofret mer for det de trodde på enn Luther. Det holder å peke på slike som Martin Luther King og Nelson Mandela. Da slipper man også pinlige omveier med å bortforklare Luthers jødehat og mangt annet.

Salmer og musikk. Jeg ønsker ikke å tegne et ensidig bilde, for reformasjonen førte også til mye bra. Dens største gave til menneskeheten var verken skolevesen eller demokrati. Det var Bach, Händel, Telemann og Schütz. Det var Kingos og Brorsons salmer. En større gave kunne vi ikke fått. Det var salmene og musikken som gav reformasjonsverket vinger. Uten musikken og poesien ville det ikke blitt noen reformasjon.

Men på motsatt hold førte reformasjonen indirekte til at vi fikk Jesuittordenen, den katolske orden som i sin radikale forskjellighet fra det lutherske paradoksalt nok også ligger tettest opp til. I tidens fylde gav den oss pave Frans. Han er høyst levende. Luther ligger i graven. Og bør holde seg der.