KrF ikke immun mot kontantstøtte-kritikk

Familiens fleksibilitet og valgfrihet
Dersom vi bare skulle forholdt oss til utredninger og hvilken vei den politiske majoritetsvinden blåser, kunne det syntes som om KrF kjemper en ensom kamp. Men vi står faktisk sammen med alle de barnefamiliene som trenger og ønsker fleksibilitet til å vurdere hva som er best for det enkelte barnet, og for den enkelte families situasjon. Det er verken barnas beste eller familiens valgfrihet som prioriteres når staten skal bestemme at det beste for alle ettåringer er å begynne i barnehagen. En slik statlig styring uttrykker heller ingen tillit til at foreldrene som kjenner sine barn best også kan ta de beste valgene for dem. Det er derfor oppsiktsvekkende at et parti som Høyre nå vurderer å omfordele frie midler som kontantstøtte og barnetrygd til å finansiere barnehage, for slik å ytterligere innskrenke foreldrenes handlingsrom til å velge litt mer tid sammen med ettåringen sin.

Når foreldrene til 60% av de aktuelle barnekullene har benyttet seg av kontantstøtten, sier det seg selv at dette er en viktig ordning for småbarnsfamilier som vil merkes dersom den forsvinner. I hovedsak går kritikken langs to hovedlinjer; for det første, kontantstøtten hindrer innvandrerkvinner i å jobbe og for det andre, kontantstøtten bidrar til å forsterke ulikheter mellom kjønnene, siden det er kvinner som er brukermajoriteten. Begge disse argumentasjonsrekkene har som hovedpremiss at arbeidslinja er det overordnede hensynet. KrF mener selvsagt arbeid er viktig, både for samfunnsøkonomien og for den enkeltes trivsel og utvikling. Likevel kan ikke arbeidslinja være det eneste overordnede prinsipp som alt annet må styre etter. Hva slags samfunn får vi da? Dersom kritikerne ett øyeblikk la til side arbeidslinja og heller tok utgangspunkt i familienes og barnas beste, ville de fortsatt vært så negativ til at en pappa får være sammen med ettåringen sin noen måneder ekstra? Det er nemlig slik at menn i økende grad benytter seg av kontantstøtten etter hvert som KrF har fått kjempet gjennom økte satser.

Flere perspektiv
Den forskningen som aldri nevnes av kontantstøtte-kritikerne er den som handler om barns tilknytning og trygghetsbehov. Den som viser at det slett ikke er best for alle ettåringer og bli plassert i barnehagen. Eller forskningen som sier at det er andre grunnleggende utfordringer som gjør at innvandringskvinner oftere er hjemme med barna. Den viktigste grunnen er åpenbart vanskelig for mange norske politikere og debattanter å forstå; nemlig at de ønsker å være hjemme med ettåringene sine fordi de tror det er bra for barna. Dernest kommer utfordringene som handler om språk, kvalifikasjoner, fordommer som skal overkommes, kulturelle begrensninger, etc. Disse utfordringene må vi ta på alvor og utarbeide konkrete tiltak for å imøtekomme. Her gjør frivillige organisasjoner som Likestilling, Inkludering og Nettverk et kjempearbeid. Men de politiske tiltakene må også bli flere og bedre på dette feltet. Derfor jobber KrF med et forslag som skal se nærmere på hvordan kontantstøtten kan fungere enda bedre sammen med arbeidstiltak for dem som trenger hjelp til å få seg jobb etter hvert som barna begynner i barnehagen.

Verdistyrt
KrF er ikke immun mot kritikk av kontantstøtten, men vi kan ikke styres av kritikken alene. Det er våre verdier som må være styrende for en meningsfull politikk, og i familiepolitikken er valgfrihet en KrF-verdi som vi mener bare blir viktigere og viktigere jo større presset på ensretting blir. Vi registrerer at KrF snart er det eneste partiet som står igjen og våger å forsvare kontantstøtten og familienes rett til å ta andre valg enn det som systemet tilrettelegger for.