Når ingen rødde væg

«Innleggende lege finner ham sengeliggende og ustelt, og han ser herjet ut. Han er mager og skitten i klærne. (. . . ) Hun legger han derfor inn etter § 3 i Lov om psykisk helsevern med NN som tutor». Dette er ordrett fra min sykejournal for 20 år siden. Jeg har vært mye psykisk  syk  i mitt liv, alt fra tidlig alder. Som 10-12-åring gikk jeg inn i en svær depresjon med omfattende nervøs spisevegring som varte i flere år. Jeg var aldri hos lege, men jeg burde kanskje ha vært det. -Kom deg ut i frisk luft, sa helsesøster. Frisk luft skulle altså kurere en barndom som smakte salt, blod, jern og gress.

Da jeg var ung gutt, 14 år, ble jeg voldtatt av en nabo. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. Jeg turte ikke gå hjem. For å overleve, jeg mener virkelig overleve, søkte jeg asyl hos en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye fra Ødegaard herremanufaktur over meg.

Cognacen til Gnisten gikk som en ildkule gjennom valne ben og jeg sto igjen støtt og kattemykt på babord brovinge og utslagsvasken fra rørlegger K. Lund i Trondheim ble atter rekka på ei skute mot nye og spennende havner. Jeg skulle altså ikke gå hjem til mine foreldre med det første. Jeg hadde et skyhøyt fravær på skolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vistafjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

"(...)Eg æ so trøytt å færemo,å inna so mune eg brenne; eg høyrer vatn, å fær de inkji,undi jori so mune de renne(...)Eg va meg i auromheimi i mange nettar å trå de veit gud i himerik, hossi mang ei nau eg såg(..)», som Olav Åstesson sier i Draumkvedet. Men jeg satte kraft i meg her om dagen og ringte psykiatrisk klinikk i det ærend å forhøre meg om mulighetene for å få en vurdering til ECT-behandling mot en seig depresjon som debuterte medio januar og ikke vil slippe taket.

ECT har oppsider og nedsider. Men alt er cost-benefit. Det er vår snart, jeg har en kvinne jeg elsker, jeg har kjøpt en leilighet med flott sjøutsikt, men jeg er 61 og har ikke så mange vårer og kjærligheter å spille. Og ECT gir i mange tilfeller mer effekt en medisiner og samtaler.  -Det må gå via fastlegen, sa den psykiatriske sykepleieren. -Fastlegen har søkt meg inn til poliklinikk. Men jeg vil ikke få noen vurdering før 24. april ifølge brev fra helseforetaket, det er to måneder til, sa jeg så ydmyk som en må være i omgang med helsebyråkrater. -Kan ikke dette foregå på en noe smidigere måte, fremholdt jeg .-For å få vurdert behovet for ECT må en vurderert av psykiater eller psykolog, sa sykepleieren, stadig like rolig. –Hva om man går til grunne i ventetiden, sa jeg .-Det bør man helst ikke gjøre svarte sykepleieren. Jeg tenker på gamle, gode Ludvig Holberg: -Mannen døde, men feberen ham forlot.

Det handler altså igjen om makt og avmakt. Så hva er makt, egentlig? Sosiologen Max Weber forstår makt som en sjanse A har til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, for eksempel i forhold til B, på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på. Forutsetningen er naturligvis at A har noe som er av interesse for B, som psykiatrien har i mitt tilfelle. Har A det kan han sette B i det vi kan kalle for avmakt. Dette er selvsagt en snever forståelse av maktbegrepet, men den tjener sin nytte i denne sammenhengen.  I dag er riktignok knekten klar over at han besitter rettigheter så vel som herren. Men rettigheter betyr lite så lenge de ikke blir materialisert . Og en kan ikke like gjerne ringe til Strasbourg å klage. Der får en neppe svar. -Alt var enklere før, sier da noen. Men stemmer det? I noen grad gjør det det.

Min morfar hadde en nabo, en gammel rallar, stor og staut og med stor, bredbremmet hatt. Det var i det Herrens år 1939. Rallaren hadde et problem, et problem som vokste seg større og større i hans kraftige hode dag for dag. Kjerringa hans var det en i den tid kalte tuillåt, eller det nylig avdøde professor emeritus Nils Christie ville kalt et ekstraordinært menneske, og hun hadde blitt verre etter at legetilsyn uteble Ja, ikke at kjerringa var til noen bry for naboer, men hun var det man i dag kaller psykotisk og behøvde tidvis noe legetilsyn. Distriktslege Brun i Levanger vegret seg imidlertid for å se til henne, ikke fordi kjerringa var mannevond, men trolig fordi hun gjerne omfavnet fremmede mannebein på en krevende måte. Rallaren kom ingen vei, verken med distriktslegen eller kjerringa. Ikke var han i stand til å skrive noe brev selv. Han må ha følt en veldig avmakt når han så ned på sine store, sterke never.

Avmakt er ingen god følelse. Derfor oppsøkte rallaren min morfar som han visste var skrivekyndig. Sammen forfattet de et brev til sosialministeren, Sverre Eilertsen Støstad. Kamerat Støstad satte de i headingen, og meddelte sitt ærend til sosialministeren. Støstad viste seg som en solid kar. Han var stodbygg, husmannssønn, og som tidligere rallar og anleggsarbeider på Rjukan og Dovrebanen, tidvis bosatt i trange brakker med mange tøffe karer der både det ene og andre kunne skje, var han rett mann å kommunisere direkte med. Så snart brevet fra rallaren var kommet på pulten til gode sosialminister Støstad i regjeringsbygget i Tigerstaden, gikk det så omgående ut direktiv til distriktslege Brun om å se til kjerringa på de og de datoene, med kopi til rallaren og min morfar, dermed basta.

Jeg lærte langt senere at den franske sosiologen Pierre Bourdieu hadde skrevet at en ikke kan lage sosiologi uten å godta det de klassiske filosofene kalte prinsippet om tilstrekkelig grunn – causa adaequata Det betyr ifølge Bourdieu at sosiologien antar sosiale aktører er fornuftige, altså at de finner det formålstjenlig å handle eller slik og at grunnene er de som styrer deres atferd. I motsatt fall: Tenk deg om sjakkspilleren Magnus Carlsen under VM-turnering i sjakk plutselig sa at dette gidder jeg ikke mer; dette er jo kun et spill. Da bryter spillet sammen. Når vi ikke lenger finner noen rasjonell grunn til måten A handler overfor B på, så trer A ut av rammene for spillet, slik terroristen og svindleren gjør, og da blir B fortvilet da.

Som når psykiatrien gjør seg utilgjengelig for kommunikasjon med den syke. Sånn var det altså ikke da min morfar og rallaren skrev til kamerat Sverre Eilertsen Støstad i regjeringsbygget i 1939 og fikk svar få dager etter. Riktignok er målet for det nye helsevesen å øke avkastningen på menneskemateriellet. Men jeg har vært billig i drift i 4 år, fordi jeg i den tiden ikke har belastet noe helseapparat. Dessuten har jeg arbeidet og betalt skatt, og kommer i mitt 62 år til å betale mer skatt til fellesskapet enn jeg har gjort på lenge. Men hva hjelper det når en ikke lenger har en bror i 5 klasse som rødde væg så folk fekk gå i fred. Jeg tenker stadig på sosialminister Sverre Eilertsen Støstad «som rødde væg» for andre. Men det var da det og itte nå! Som Prøysen skrev.