Vise for gærne gutter

«Penny Lane» var nok den av de to sangene som traff denne lytter best, den gang for 50 år siden. Jeg gikk da i mitt 14. år og hadde egentlig ikke all verdens sans for «The Beatles». Men noen gode låter hadde de jo; sanger som var både sang- og nynnbare. «Yesterday» fra 1965 var alt blitt en klassiker, «Michelle» fra samme år kunne selv moderen nynne på. «Penny Lane», om frisøren som hadde bilde av alle hodene han hadde klippet håret på, gikk inn i det samme mønsteret.
                «Strawberry Fields forever» var langt mer krevende, både tekstlig og musikalsk. Men i ettertid er den blitt stående som en av de virkelig store Beatles-sangene.

John Lennon
Som alle andre Beatles-sanger, er også «Strawberry Fields forever» kreditert «Lennon/McCartney», og i intervjuer kunne de presentere svært så detaljerte beskrivelser om hvordan sangene ble til ved at de nærmest skrev annenhver linje i en slags stafett.
                Når det gjelder «Strawberry Fields» er imidlertid den John Lennons verk tvers igjennom. Både som tekstforfatter og komponist var Lennon langt mer søkende og eksperimentell enn McCartney noen gang ble. Det viste han ikke minst i denne sangen.
                Som kunstner var John Lennon en av populærmusikkens mest sammensatte personligheter. I flere av tekstene sine grep han tilbake til noen av de vonde opplevelsene fra sin barndom, ikke minst det at han aldri lærte sin mor ordentlig å kjenne. Den nesten hjerteskjærende sangen «Mother», der han skriker ut at «du hadde meg, men jeg hadde aldri deg. Jeg ønsket deg, men du ønsket ikke meg» sier mye om dette.
                John Lennons foreldre ble tidlig skilt, og gutten kom fosterhjem hos sin tante Mimi. Hun mente moren Julia ikke var i stand til å ta seg av sønnen, nyskilt og allerede gravid i et nytt forhold som hun var. Mimi var en forholdsvis streng dame, og selv om hun nok var glad i fostersønnen, var hun ikke av dem som strødde godord eller klemmer over gutten, ifølge Johns første kone Cynthia.
                John hadde heller ikke lett for å få venner, og slik ble barnehjemmet «Strawberry Field», som lå i det samme nabolaget der Mimi og John bodde, et slags fristed for ham. Her fant han venner.

Barnehjemmet
Det var Frelsesarmeen som drev dette barnehjemmet. Det lå i Woolton, som er en forstad til Liverpool. Første gang navnet forekom i et offentlig dokument, var i 1870. I 1912 overtok en velstående kjøpmann eiendommen, og i 1934 solgte hans enke den til Frelsesarmeen. Navnet var hele tiden Strawberry Field i entall, og John Lennon sa senere at når han brukte flertallsformen i sin sang – Strawberry Fields – var det rett og slett fordi han syntes det klang bedre.
                Sommeren 1936 åpnet så Frelsesarmeen sitt barnehjem, som fikk navnet «Strawberry Field».
                I moderne barnevern har man i liten grad plass til de klassiske barnehjemmene, der foreldreløse eller forlatte barn fikk hele sin oppvekst. Det var annerledes på 40- og 50-tallet, da John Lennon vokste opp. Barnehjemmene har fått mange minnesmerker i litteraturen, både positive og negative. Noen av fortellingene handler om mye kjærlighet og omsorg, andre om både misbruk og mishandling. Så vidt vites har ingen skrevet om det å vokse opp på Strawberry Field.
                Om gutten John fortelles det at han pleide å presse seg inn på området gjennom sprinklene i den store jernporten inn til eiendommen for å leke med de som bodde der. Det har vært antatt at han følte et slags fellesskap med dem; uten kontakt med sin biologiske far, lite med sin mor og overlatt til den strenge tante Mimi.
                I sitt testamente hadde han satt av penger til barnehjemmet, og i 1984, fire år etter hans død, besøkte hans enke og deres sønn barnehjemmet. I den forbindelse ga Yoko Ono en gave på 50 tusen pund til vedlikehold av stedet.
                På begynnelsen av 1970-tallet ble det opprinnelige bygget på Strawberry Field revet, og erstattet med et hus som var mer tilpasset datidens krav til denne typen institusjoner. Det ble inndelt i tre avdelinger med plass til 12 barn hver. I 2005, etter nesten 70 års drift, ble hjemmet lagt ned, og brukes nå som et senter for bønn og gudstjeneste. John Lennon skal ha sagt i sin tid at han håpet barnehjemmet skulle være i drift «forever». Da beslutningen om nedleggelse var tatt, skal Frelsesarmeen ha kontaktet Yoko Ono og informert om dette. John Lennons enke skal da ha svart at det trodde hun ektemannen ville ha forstått.

Porten
Den store jernporten inn til eiendommen, der John pleide å klemme seg inn mellom sprinklene, ble tidlig nærmest et pilegrimsmål for Beatles-fans. I 2011 ble den originale porten fjernet og erstattet med en kopi. Som originalen, er også kopien tre meter høy. Selv om originalporten fremdeles var i forholdsvis god stand, var det ikke til å komme forbi at den var blitt preget av tidens tann.
                Utallige berøringer fra andaktsfulle Beatles-pilegrimer har nok ikke gjort denne slitasjen noe mindre. Strawberry Field er fremdeles en av stasjonene på Beatles-vandringer som turister til Liverpool kan melde seg på.
                Den originale porten befinner seg nå på et lager, men noen håper den vil kunne få plass på et museum.

Teksten
Sangen «Strawberry Fields forever» er blitt beskrevet som en «psykedelisk» sang.
                Teksten er svært abstrakt, og har egentlig ingen andre referanser til barnehjemmet enn navnet. Men kanskje sier det tredje verset i sangen noe om hva slags fristed barnehjemmet var for den følsomme, kreative og sårbare gutten; her i en forsiktig oversettelse gjort av artikkelforfatteren:
«Alltid, nei iblant, tenk at det er meg
men du vet at jeg vet når det er en drøm
jeg tror jeg vet jeg mener et «ja», men det er helt feil
så jeg tror jeg er uenig.

Bli med meg, for jeg drar til Strawberry Fields.
Ikke noe er virkelig og det er ikke noe å bry seg om.
Strawberry Fields for alltid…»

Publisert i papirutgaven 13. februar 2017