Om parforhold og usikkerhet - del II

Enda en gang åpner jeg «Store Norske». Nå ved: «reductio ad absurdum, reductio in absurdum (lat., tilbakeføring til det urimelige) (logikk).» For deretter å åpne Synonymordboken ved: «urimelig absurd, fornuftsstridig, meningsløs, umulig, usannsynlig, utrolig, vanvittig, overdreven, ubillig, ublu, uforsvarlig, uforholdsmessig, umanerlig, umåtelig, urettferdig; strid, umedgjørlig.»

Alle alternativene er ord som med rette kan brukes om å tro at universet kan reduseres til, eller har oppstått av eller ved, en eller intet. Som kan brukes av slike som bygger sitt universelle livssyn (les: årsaks- og menneskeforståelse) på at usikkerhetsrelasjonen er ubestridelig. Ikke bare i betinget eller legemlig forstand, men også i ubetinget eller ikke-legemlig. Et eksempel på slike er den greske matematikeren Evklid – den klassiske geometriens far. Også far til tidligere nevnte aksiologiske verdirelasjon eller aksiom: Helheten er større enn delen – ikke bare i ubestemt, betinget eller legemlig av forståelse av verdiene, men også i bestemt, ubetinget, ikke-legemlig eller absolutt m.a.o.

Ifølge Fremmed-ordboken er «aksiologi', en, gr., verdilære; læren om religiøse el. etiske verdier», og «aksiom, et, gr., selvinnlysende påstand; ubestridelig grunnsetning som ikke trenger bevis». I og med at delen – les: summen av delene – alltid må være noe av og i helheten, kan antall del(verdi)er aldri reduseres til mindre enn to likeverdige motsetninger. Slik tolket fremkaller Evklids aksiom et bilde av et komplementært parforhold i dobbelt forstand – både i legemlig og ikke-legemlig. Aksiomet er da også den evklidske geometriens og den rene matematikkens primære grunnsetning. To stringent logiske lærebygningers forutsetning m.a.o. Ifølge min utgave av Salomonsens konversasjonsleksikon er geometri læren om romformene, og en del av den rene matematikken; læren om egenskapene til tallene og formene i rommet samt deres nøyaktige relasjoner, hva størrelse og beliggenhet angår.

Et annet eksempel er Moses – Evklids’ jødiske «fagfelle». Slutningen følger av hans beskrivelse til forståelse av forholdet mellom det uendelige og det endelige i rom og tid. I rommet bestemmes forholdet av det nøyaktige uttrykket i 1 Mos. 1, 1: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Forholdet mellom det evige og det daglige bestemmes av den – om mulig – enda mer nøyaktige påstanden i 1 Mos. 1, 5: «Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.» I Guds rike er inneværende dag eller tidsenhet, ingen dag eller tidsenhet, før den er en ferdig utmålt og tilbakelagt dag eller tidsenhet. I evighetten må det følgelig ha vært kveld (inneværende dag), før det kan bli morgen (første dag). Tolkingen av 1 Mos. 1, 5 strider mot historisk/teknisk kronologi eller tidsforståelse, men ikke mot astronomisk/matematisk; forståelsen av "hvordan tiden kan utmåles ved hjelp av himmellegemer" – ifølge «Store Norske».

Slik innåndet og fordøyd, fremstår Bibelens grunntekst som en rent naturvitenskapelig og kortfattet teori om alt. En teori til tidløs forståelse av hvordan alt legemlig også henger sammen med alt ikke-legemlig. Til tidløs årsaksforståelse, også når alt av legemlig og ikke-legemlig er ett. Det være seg i universet, livet, eller annet av parforhold jeg til enhver tid er noe av og i. I universet – der himmelen og jorden er lik Guds rike, og ikke-himmelen og ikke-jorden er lik Guds bilde. I livet – der enhver helhetlig åndsbevisst – oppegående – skapning i Guds bilde, enten er hann eller hunn i legemlig forstand, og både hunn og hann i ikke-legemlig forstand. I parforhold  – der to komplementære skapninger i Guds bilde, ikke først og fremst er en "Eva" og en "Adam" i legemlig forstand, men to av hver – i ikke-legemlig forstand.

Når Bibelens grunntekst leses i lys av usikkerhetsrelasjonen, fremstår Gud som universets, livets og hvert enkelt menneskes like udødelige som ufødelige opprettholder. Som opprettholderen av komplementære parforhold – i ett som alt. Slik innsett fremstår mennesket nå mer tydelig for meg som en legemliggjørende sjel, enn som et sjeleliggjørende legeme, sosialt dyr eller kjønnsobjekt. Mer som alle tings mål; en sum eller funksjon av alle ikke-legemlige og alle legemlige tings m.a.o. – jf. Protagoras’ påstand.

Bergen, 03.02.2017 – Sigmund Svarstad – bergingeniør