Oppvask og verdighet

I forbindelse med debatten om aktiv dødshjelp ble jeg spurt om hva jeg forbinder med en verdig død. Jeg tror mitt svar må være dette:

Noe av det beste jeg vet er å stå ved kjøkkenbenken, etter en vellykket søndagsmiddag for slekt og gode venner, og vaske opp for hånd. Bevares - vi har oppvaskmaskin, og jeg bruker den med store glede. Men det er mye som ikke bør gå i den, og det er uansett en egen glede i dette å vaske opp på gamlemåten.

Det kontemplative har jeg snakket om før - det er nesten som å rense rosenkål! Men det er også noe annet: Det har noe med fullbyrdelse, avslutning, helhet, å gjøre. Å ta for seg kaoset etter en ordentlig middag med sølvtøy og tallerkner i ulike størrelser, sauserester og tiloversblevne poteter, se hvordan det hele gradvis vaskes og renses og blir til en skinnende ren og tom kjøkkenbenk igjen.

Det er katarsis.

Jeg vet jeg ikke er den eneste som har det slik. Når vi er på hytta (uten vann og strøm må vite) slåss jentene mine om å få vaske opp (jeg undres jo på hvor lenge dét vil vare). Spørsmålet som møter meg, når jeg ser meg om i verden, er om dette kun handler om et segment av menneskeheten, eller om det er noe mer universelt.

Jeg møter mange mennesker med et tekno-grep om virkeligheten. De utnytter teknologien til fulle; de behersker den uendelig mye bedre enn meg, og synes å trives med den. Mange har kontroll på hver minste lille detalj, en app for alt, et tidsskjema de til en hver tid forholder seg til.

Det er vanskelig å se verdien av det som er verdifullt for folk som har andre verdier enn deg selv. Jeg innser at min empati har sin begrensning, slik jeg som menneske er begrenset. Men som lege møter jeg mange av disse menneskene, tekno-menneskene, og er tilstede når de brått og brutalt blir plassert i et skjema de ikke har kontroll over.

Som lege er min jobb - mitt kall - å være der for alle pasienter, også de som ikke ligner på meg. Det er deres liv dette handler om, deres verdier og preferanser.

Samtidig er det vanskelig å unnlate å bringe inn ens egen erfaring og forsøk på innsikt, når man er plassert i rollen som hjelper og veiviser. Jeg må bare innrømme det: Jeg opplever at dødskvalitet, for den døende, handler mindre om kontroll, mer om tilpasning.

Selvsagt skal vi kontrollere - ikke minst fysiske plager som ofte lar seg lindre med medikamenter og på andre måter. Selvsagt skal den døende ha kontroll over sin situasjon - så langt råd er. Men jeg opplever selv at noe av dødens vesen er at den ikke lar seg kontrollere; døden er den ultimate tap av kontroll, den er autonomiens tilintetgjørelse.

Jeg tror en verdig død handler om å evne å gi slipp - ikke omfavne døden som en dansepartner, men å komme til det stadium hvor man klarer å akseptere dens uavvendelighet. Og i denne fasen, hvor man innser at man nærmer seg selve avslutningen, at man klarer å samle seg om det som virkelig betyr noe. Om det å virkelig avslutte, avrunde, fulbyrde sitt liv - ikke bare fullbyrde døden.

Døden klarer seg selv.

Jeg tror på en mest mulig naturlig død, en mest mulig menneskelig død. Jeg tror på god symptomlindring, enten det kan gjennomføres i hjemmet (alle døendes pårørende bør ha tilgang til et sistehjelpskrin) eller om det krever hospitalisering på intensiven. Jeg tror ikke minst på fellesskap med den døende, like til det siste. Alle som dør bør, om mulig, ha en hånd å holde i. Jeg tror vi bør prøve å fjerne sonder og slanger og sprøyter, i den grad det lar seg gjøre, uten at det går på bekostning av god lindring. Jeg tror på at den som skal dø, og de som skal stå igjen, bør få hjelp til å erkjenne dødens komme, og forsone seg som best man kan med det.

Jeg innser at det under denne holdningen til døden ligger en slags ideologi om det naturlige. Det er et problem for meg, for jeg er egentlig blitt skeptisk til alle ideologier. Jeg tenker også at jeg bør være varsom med å dytte en slik ideologi på andre. Men min erfaring så langt i livet forteller meg at dette egentlig er noe ganske almenmenneskelig. Gitt god lindring, god omsorg, et godt sosialt nettverk, så er en naturlig død en verdig død.

Når døden en gang kommer til meg selv, så er mitt håp at jeg klarer å møte den med verdighet, mitt livs siste tørn ved oppvaskbenken.