«Jøden Kushner»

Trumps svigersønn og påtroppende rådigver, Jared Kushner, er eiendomsutvikler, advokat, økonom, trebarnsfar og fra New Jersey. Det er ingen hemmelighet at han også er jøde, men i hvilke sammenhenger er akkurat det jødiske et vesentlig moment?

Jeg spør fordi Aftenposten 12. januar sier dette i en artikkel om Kushner:

«... jøden Kushner skal ha presset på for å få David M. Friedman som ny ambassadør i Israel. Den påtroppende ambassa­døren regnes som veldig Israel-vennlig og er en erklært motstander av tostatsløsning med Palestina. (Min uthevelse.)

Hvordan kan hans jødiskhet forklare noe som helst om valget av konkursadvokaten David Friedman som ny ambassa­dør i Israel?

Et premiss

Uansett hva Aftenposten mente å gjøre, har de i denne setningen skapt et inntrykk av at forklaringen for Kushners kampanje på vegne av den haukete Friedman, med sine outrerte meninger, ligger i at Kushner nettopp er jøde.

Det underliggende premiss er at jøder er, fordi de er jøder, tilbøyelige til å gå hardt inn for en viss type amerikanske ambassadører (erklærte motstandere av tostatsløsningen). Et uvitende, fordomsfullt, og fordomsfremmende premiss.

Den nye ambassadøren til Israel, ­David M. Friedman, har skrevet mange hårreisende ting, men han er ikke motstander av tostatsløsning; han mener at en ­tostatsløsning er uaktuell fordi palestinerne 
ikke godtar betingelsene som gjør det mulig.

Meningsmålinger tyder forresten på at noe sånt som 80 prosent av amerikanske jøder (og nesten 70 prosent av israelske jøder) støtter en tostatsløsning. Ikke uventet har nominasjonen av Friedman skapt alt fra forferdelse på venstresiden og i sentrum, til blandete følelser på høyre­siden – i både jødiske og ikke-jødiske organisasjoner.

Mulige svar

Aftenpostens (bort)forklaring mangler i skrivende stund, men erfaringen tilsier at de kommer med en eller flere av følgende:

Jammen, stemmer det ikke at Kushner er jøde? (Underforstått: Du tok oss ikke i noen feil, som om opplysninger legges frem i tilfeldig rekkefølge)

OK, vi forstår at utrykket jøden den ­eller den vekker ekle assosiasjoner, men det var ikke vondt ment, selvfølgelig. (Vi er uskyldige fordi vi har bare gode intensjoner.)

Ved ettertanke ser vi at det var en uheldig formulering, og vi er lei oss hvis noen tok det ille opp. (Dere er jo litt hårsåre, da.)

Det siste... 

Nylig avga en domstol i byen Wuppertal, i den tyske delstaten Nordrhein Westfalen, en dom om at en brannbombe i 2014 mot en synagoge, ikke var å anse som antisemittisk, fordi gjerningsmennene syntes motiverte av Israel-hat heller enn jødehat.

Her så altså domstolen vekk fra åpenbare fakta og valgte heller å tro de tiltaltes bedyrelser om at jødehat var det siste som kunne falle dem inn.

Medlemmene i synagogen er på sin side vettskremte, ikke bare av angrepet men over likegyldigheten rundt dem. Nå har de fått norske tilstander rundt synagogen sin, med barrierer og politipatruljering.

Disse sakene – og en rekke andre – har til felles at de godtar at det jødiske brukes som en målskive for reelle og innbilte forestillinger om Israel.

Viljen mangler

Aftenposten, blant mange toneangivende norske redaksjoner, ynder å erklære på lederplass sin ­absolutte og prinsippfaste opposisjon mot alle tilløp til jødehat, men det som mangler er viljen – eller kanskje det moralske motet – til å diskutere skillet mellom de ytringene som fremmer antisemittisme og de som kun er kritiske til Israels politikk.

Resultatet av denne moralske og intellektuelle unnfallenheten er en reell skade: De som vil angripe jødiske mål får godkjent et beleilig og politisk akseptabelt påskudd; og de som vil forklare det de misliker av israelsk politikk med at det er noe jødisk, får aksept for det.