Denne boka er en fortsettelse av Det store puslespillet. Jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen, som kom i 2014, av samme forfatter. De to bøkene bør leses i sammenheng. Den siste er på nynorsk, den første på bokmål.
Hans Johan Sagrusten er ansatt ved det private, konservativt kristne Kvitsund Gymnas i Telemark. Jeg gjetter på at det er der han har utviklet sin karakteristiske form for popularisering av det innfløkte men spennende stoffet om Det nye testamente og oldkirken. Fengende kombinerer han sakprosa med gjenfortelling og fiksjonsfortelling i sin undervisning av hhv. nynorsk- og bokmåltalende ungdommer, som stiller med en viss interesse for faget.
Den nye boka kan best forstås om du har lest den første først. Det skjønner du nok allerede når du sammenligner undertitlene, for Mysteriet i mumiemaska kan vanskelig forstås uten mer opplysning, mens Jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen umiddelbart sier en hel del om mål og innhold. Men det er vanskelig å finne på gode boktitler, så Sagrusten må roses for sine. De signaliserer slektskap med krimsjangeren. Og, da det er mye poesi i Sagrustens bøker, gir de en viss assosiasjon til romanen Det store spelet av telemarksforfatteren Tarjei Vesaas.
I bok II blir mye av stoffet i bok I utdypet med flere interessante momenter og supplert med fascinerende fortellinger. Men Mysteriet i mumiemaska viser en ny vri: Som en rød tråd eller bærebjelke i framstillinga går Mumiemaska igjen som tema i sju omganger, den første fortellinga som innledning og den siste som bokavslutning; de andre fem (II – VI) fungerer som overgangsfortellinger mellom kapitlene DEL 1, 2 … 6. Mysteriet får sin løsning i fortelling IV (s. 124) og særlig i fortelling VII (s. 215) som har overskriften Manuskriptet som ingen har sett. En vignett som får en til å tenke på Shakespeares Mye ståhei for ingenting.
Sagrusten har altså kastet seg på den moderne trenden med å blande sakprosa og fortelling. Det kan være ok. for å konkretisere, illustrere og dramatisere, enten det gjelder historiske hendelser eller personer – hvis det gjøres i moderate mengder og former for å pirre leserens nysgjerrighet og opplevelse. Men i denne boka, mer enn i den første, overdriver forfatteren med fri dikting om 'historiske' (d.e. fingerte) personer etter eget hode. I enkelte tilfeller er dette noenlunde etterrettelig, som i tilfellet Markion (s. 146-). Men når det gjelder den gjennomgående historien om mumiemysteriet, blir det – etter min smak – for mye f(r)iksjon i en ellers spennende fakta-historisk innføring med gjenfortellinger. Dette historiske stoffet har i seg selv så mange usikre og diffuse sider, at det skurrer med enda flere spekukasjoner. Er alt sammen spekulasjon?, kan man da komme til å spørre.
Saker jeg vil kommentere spesielt
I bok I kunne vi lese mye interessant om det store og dyrebare håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet. I bok II, del 1, får vi vite enda mer om dramatikken rundt funnet og hvordan kodeksen ble tatt, eller stjålet, fra Santa Katarina-klosteret i Sinai. Eller om det hele var falskneri.
I del 2 hører vi mer om bokproduksjon i antikken og bl.a. om når og hvordan den kjente episoden i Johannesevangeliet 7,53-8,11 om kvinnen som ble tatt i ekteskapsbrudd, kom inn i teksten som et seinere, uekte tillegg. Momentet streifes igjen andre steder (s. 166); i bok I vies det stor oppmerksomhet. I det hele tatt gjentar Sagrusten mange saker og ting, ofte på en måte som om vi ikke har lest om det før. Et annet eksempel er biskop Papias av Hierapolis (s. 59, 135, 165-). Hebreerevangeliet, et jødisk evangelium som ikke kom med i kirkens bibel, men som gamle skrifter (kirkefedre) vitner om, nevner han stadig. Han er også inne på at Hieronymus, den store oversetteren av bibelen til latin (Vulgata, ca. 400) ‘visste’ at det tradisjonelt greske Matteusevangeliet hadde en hebraisk eller arameisk forløper. Disse faktaene sier oss bl.a. at det i oldkirken foregikk forandring av tekstene og vraking av hele bøker. En særdeles viktig opplysning er at man begynte å telle verselinjene (stikjoi) i bibelbøkene og bestemte antallet for hvert evangelium nøyaktig, for å kunne kontrollere at ingenting ble lagt til eller trukket fra. Dette foregikk fra ca. 300, hvilket forteller oss at tekstene deretter lå nokså fast. Men også at bibelbøkene før det, var utsatt for vekst og redigering, noe Sagrusten ikke legger vekt på å meddele oss. Tvertimot understreker han allerede fra s. 38 tekstenes kontinuitet og stabilitet bakover. Om teksthistorien i den første fasen, før år 70, hører vi ingenting.
I del 3 får vi den oppsiktsvekkende historien om hvordan et falskt papyrusfragment med en antydning om Jesu sivilstand, ble til for få år siden. Dette er bra beskrevet av Sagrusten, og det illustrerer hvordan sjarlataner som vil skaffe seg berømmelse og penger, opererer i arkeologi-markedet. Og om hvor lett seriøse forskere kan la seg lure.
Del 4 utgjør kanskje det viktigste kapitlet når det gjelder forfatterens egentlige anliggende: han vil gå «lag på lag attende i historia» for å demonstrere at de nytestamentlige skriftene har en ubrutt og stabil overleveringshistore; de er som historiske kilder pålitelige og til å stole på fra første stund, ja, enda lenger tilbake.
Det er nærmest et under at evangeliene ble til, at de i løpet av historien ikke ble borte under kristenforfølgelser og branner, at de bestod prøvene under de til dels rystende lærestridighetene i kirken og slapp unna grådige antikvitetshandlere og lyssky håndskrift-samlere. Det er «ei utruleg reise», slik Sagrusten begeistret ordlegger seg (s. 127). Miraklet summeres opp på s. 134: «Nærare seks tusen større og mindre delar av manuskript frå Det nye testamente har overlevd til vår tid. Slik har forteljingane om Jesus frå Nasaret overlevd gjennom historia, nærast mot alle odds.» Så stilles spørsmålet: «Men er dei gode nok som dokumentasjon?» Og Sagrusten svarer selv med å erklære tillit til apostlene og evangelistene: «Målet til dei som skriv bøkene i vårt nytestamente, er å vise at historia om Jesus frå Nasaret er påliteleg.» (s. 137). Og da er de det også! Som om dette er noen garanti for gudstroen.
Sagrusten glir her fra det historie-vitenskapelige nivået og over i troens rom. Han kommenterer noe man kan høre «frå tid til anna» - vel egentlig ganske ofte – at folk etterlyser bevis for historien om Jesus, om de skal tro den. Og så prøver han å gi dem det de spør om, ved å gjenta at tekstene er pålitelige fordi deres overleveringshistorie er ubrutt. Her og der går de sågar tilbake til øyenvitner av Jesus! Men her strekker Sagrusten ‘strikken’ lenger enn den tåler.
«Det er ganske utruleg!» sier han på s. 187. Sånn kan man uttrykke seg om det man bør få tro av. I dette tilfellet gjelder det et 'norsk' manuskript-fragment med slutten av Matteusevangeliet 28, som tilhører den såkalte Schøyensamlinga. Det kan ha sine røtter tilbake til 100-tallet. Sagrusten er altså ute etter de eldste tekst(bit)ene til Det nye testamente. Inntil nylig var det kun to små biter av Johannesevangeliet, Papyrus 52, man regnet som det eldste (s. 124-126 og bok I). P52 blir datert til 125 tidligst. (Men det kan godt være seinere). Nå er det sannsynliggjort at Codex Schøyen bevitner noe som er like gammelt.
Det store puslespillet har flere brikker. I de to siste kapitlene, del 5-6, gir forfatteren oss glimt fra den seinere tidas forskning på manuskriptfronten. Det er en spennende historie med visse oppsiktsvekkende funn, om ikke så betydningsfulle som Sagrusten vil ha det til. Det er altså oppdaget nye fragmenter av tekst fra Markusevangeliet og fra Paulus-brev som ser ut til å være langt eldre enn dem vi hadde fra før! Av Markusevangeliet har vi fra tidligere kun ett fragment (P45), datert så seint som ca. 250. Det nye funnet kan være fra siste del av det første århundret, eller som Sagrusten sier: fra «Jesu eige hundreår». Dvs. at vi nå kan ha fått håndfast bevis på at et evangelium faktisk eksisterte om lag 170 år tidligere – i beste fall. En bragd av de amerikanske forskerne som har gjort jobben, selvfølgelig! Noen av dem er behørig nevnt i fortellingen om funnet, f.eks. Craig Evans og Daniel Wallace (som du for øvrig også kan møte på YouTube).
Det som allikevel gjør at det nye funnet av Markus-tekst ikke er så epokegjørende, er at bibelvitenskapen lenge har ‘visst’ hvor gammelt Markusevangeliet må være. Ved å undersøke evangeliet selv, slik det er overlevert oss, har man kommet fram til enighet om at det må være forfattet omkring år 65-70 – som det første av de fire evangeliene. Og dette faktumet endres ikke med det nye funnet som Sagrusten interessant nok rapporterer om.
Det som imidlertid er den store utfordringen for forskningen og for dem som vil skrive om den, er at vi vet så å si ingenting om eventuelle forstadier til evangelier fra tida før 70. Og når det gjelder utenomkristne kilder om personen Jesus, finnes det ingen. Som den genierklærte NT-forskeren Bart Ehrman sier:
«I løpet av hele det første kristne hundreåret er ikke Jesus nevnt en eneste gang av noen gresk eller romersk historiker, religionsviter, politiker, filosof eller poet. Navnet hans dukker aldri opp i en eneste innskripsjon, og det har aldri vært funnet i et enkelt stykke privat korrespondanse. Null og niks referanser!» (Se appendiks.)
Så i kristendommens – evnt. evangelienes – formative periode er det ingenting håndfast å finne av Jesus-biografier. Men dette forholdet gir ikke åpning for å prøve på, som Sagrusten gjør, å overbevise sine lesere om at de seinere evangeliene er å stole på som dokumentasjon fra første stund. Evangeliene har en sein fødsel – 40-50 år etter hovedpersonens evnt. død(!) – og en lang vekst- og utviklingshistorie før de foreligger ferdige. Hva som skjedde i perioden før år 70 utgjør derfor det virkelig store puslespillet! Det lille vi kan vite om dette, må vi gå til Paulus-brevene for å avdekke. Og de gir et annet bilde av situasjonen i urkirken. Dette kan du lese mer om i boka The Jesus Puzzle, av Earl Doherty 2005.
___________________________________________
Og på følgende bloggadresse kan du lese min omtale av Sagrustens første bok Det store puslespillet. Jakten på de tidligste manuskriptene til Bibelen, 2014: http://ttsblogg.blogspot.no/2015/02/et-ufullstendig-puslespill.html
Appendiks:
:quality(70):focal(2412x1818:2422x1828)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/EAA43BEJGBAFHFGV3KR5XG3IXQ.jpg)
:quality(70):focal(2417x2036:2427x2046)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JJEVMMA2QBHYDGQCWUDA3IYJMI.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/KYYQMEX7BBBMFIURDBUI2IQOGM.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/3YEASEQJ3NDFZBBCJM3THCXUGE.jpg)