Gi elevene den opplæringen de trenger - timetelling alene er ikke løsningen!

Det er ikke greit dersom skoler kutter timer av økonomiske grunner. Timetallsproblemet handler imidlertid ikke om økonomi, men om langt mer kompliserte forhold knyttet til et skolesystem preget av kvantitet, standardisering og resultatstyring fremfor hva som erinnholdet, god pedagogikk og hvordan læring skjer. Derfor er det ikke greit at statsråden «truer» med tilsynssaker og refs til rektorene for en praksis som er og har vært gjenstand for utallige løsningsforsøk de siste 20 årene, og det blir for lettvint å bare be skolene om å skjerpe seg.

Læringsutbyttet. Det er ikke timetallet som avgjør om elevene når sine faglige mål. Denne pedagogiske erkjennelsen er hele grunnlaget for tanker om tilpasset opplæring med differensiering og individuell tilrettelegging. Ingen elever oppnår læreplanenes felles standardiserte mål samtidig! Det fastsatte timetallet er ikke pedagogisk begrunnet. Ordet «undervisning» brukes dessuten ikke i lovverket i det hele tatt, bare ordet «opplæring», og det er mer enn greit - det er klokt.

Pedagogikken. Lærerløse timer er ikke ensbetydende med læringsløse timer. Lærerrollen har forandret seg enormt bare de siste 5 årene – her må både foreldre, politikere, redaktører og andre som mener noe om skolen oppdatere seg. Elevene mottar i dag oppdrag, instrukser, innføring, veiledning, vurdering m.m. via en rekke digitale medier. Aldri tidligere har læreren jobbet tettere på enkelteleven enn i dag – også selv om læreren ikke er fysisk tilstede. Elevene har digital tilgang til ukeplaner, pedagogisk og digitalt tilrettelagte undervisningsopplegg på nettet – utarbeidet av faglærer selv, for eksempel «omvendt undervisning», eller av eksterneaktører. Den lærerløse timen er ikke så lærerløs som mange tror! «Læreløse» timer kan dessuten oppstå som en direkte følge av andre forskriftsfestede krav. Faglærer må gjennomføre fagsamtale med hver enkelt elev 2 ganger årlig. Faglærer kan selvsagt ikke være to steder på en gang, og må derfor forlate sin undervisning og undervisningsgruppe mens samtalen med enkelteleven gjennomføres. En lærer har for eksempel 112 elever fordelt på 4 grupper. Da kan man selv regne ut hvor mange «læreløse» timer denne delen av forskriften medfører. Er det greit?

Forsøk på endring av praksis. Skolene har i mange år brukt enormt med tidsressurser på å løse problemet med timetallskravet. På 90-tallet gjorde skoler forsøk med såkalte «studieøkter», og senere ble det eksperimentert med undervisningsenheter på blant annet 55, 60 og 90 minutter. Enkelte skoler innførte rene fagdager. Det ble utarbeidet omfattende registrering av hva timene ble brukt til. Timetallsregnskapet sendte rektorene til sine skoleeiere som dokumentasjon på oppfyllelse av timetallskravet. Uansett modell stemte regnskapet – men sannsynligvis bare i Excel-arket. I praksis stemte det neppe, men vi ble flinke til «å late som» om det stemte. Når vi som profesjonelle har kunnet leve med «å late som» over så mange år, så skyldes det for det første at vi vet at timetallskravet i seg selv ikke har noen avgjørende pedagogisk betydning for læringsutbyttet. For det andre vet vi at skolene har jobbet intenst med å finne løsninger over mange år. Vi har god samvittighet. For det tredje har vi som profesjonelle skolefolk mer tro på at innhold, kvalitet og fleksibilitet har større betydning for læringsutbyttet enn standardisert kvantitet. Er ikke det greit?

Russefeiring i beste arbeidstid! Det hevdes at eksamen må flyttes av hensyn til russefeiring. Det er å snu saken på hodet. Det er russefeiringen som må flyttes! Eksamen er det siste elevene gjør i sin opplæring. Først etter avsluttet eksamen er det grunn til å feire. Elevene må få beskjed om å kutte ut festligheter midt i beste arbeidstid! Jeg tør nesten kalle det for "politisk svakhet" og «pedagogisk ukorrekt" å ikke våge en slik endring. Her gjelder det ikke lærerløse timer, men timer uten læringsdyktige elever. Sentrale myndigheter kutter også selv i svingene av hensyn til økonomi. Det er bare en viss andel av elevene som blir trukket ut til eksamen i forskjellige fag. Det hadde vært pedagogisk naturlig og rettferdig om alle avsluttet sine fag med eksamen, men elevene har ingen forskriftsfestet rett til eksamen i alle fag – antakelig av økonomiske grunner. Er det greit?

Karakter og elevmotivasjon. I juni er faglærerne sensorer på muntlig eksamen enten på egen skole eller på andre skoler. Skal faglærernes egen undervisning gjennomføres etter timeplanen av hensyn til timetallskravet, må det settes inn vikarer – som altså ikke fins. Halvårskarakter og standpunkt er satt. Ingen karakterer skal komme overraskende på elevene, og de er derfor kjent med resultatet. Full undervisning i to uker til endrer ikke resultatet. Tallkarakteren er dessverre for svært mange elever eneste drivkraft for læringen. Som pedagog ønsker jeg at drivkraften for elevenes læring først og fremst skal være opplevelsen av nysgjerrighet, mestring, tilhørighet og visjon. Hadde ikke det vært greit?

Det er håp. Statsråden mener at mange skoler allerede har løst problemet. Da vil vi gjerne be om å få løsningen oversendt. Han har dessuten nedsatt et utvalg som skal se på problemstillingen. Det har jeg større tro på. Da er det håp om at elevenes rett til opplæring gjennom skoleåret først og fremst blir vurdert i et læringsperspektiv, der læringen er målrettet, men ikke målstyrt etter kollektive standarder som timetallskravet. Derimot gode løsninger basert på anbefalte normtall for læringsøkter, gruppestørrelse og et avklart skille mellom opplæringstid og eksamenstid – uavhengig av forskrift og økonomi.