Denne søte fastetid

I en travel markedsgate midt i Kairo spaserte jeg sammen med en gruppe venner en time før solnedgang midt i Ramadan, fastemåneden. Jeg hadde­ kjøpt meg en flaske vann på vei ut av ­undergrunnsbanen, den var så kald at den dugget i varmen. Ramadan var på denne tiden midt i den varmeste perioden av sommeren, og det var vannmangelen som påvirket folk aller mest.

Mot slutten av en dag med fasting er de fleste mennesker slitne, sultne, noen er iltre og lett irritable, og trafikken er livsfarlig. Likevel er denne siste timen før solen går ned, når muezzinen byr troende til bønn og til bords, en magisk time. Det er en time preget av forventning, av glade, renvaskede barn som ser frem til å få åpne den deilige gule eller røde flasken med brus, og til å innta det store festmåltidet sammen med dem de er glade i.

«Vær så god» 

Lyset er vakkert på den tiden av døgnet, når solen gløder gjennom forurensing og støv. I den delen av byen jeg er, beveger folk seg inn mot hjertet av den gamle, islamske metropolen. Til å begynne med går vi langs en travel bilvei og under bilbroer som slynger seg mellom hus og bygninger, men når man nærmer seg Hussein-moskeen og el-Azhar kan man bruke gater som er altfor smale til å slippe biler forbi. I en kveld som dette er området fylt av fotgjengere.

Mens vi spaserte langs fortauet, og til tider mellom bilene som sneglet seg forbi, hilste både butikkinnehavere og andre kunder meg med et «itfaddali», «vær så god», mens de gestikulerte smilende mot den fristende vannflasken jeg holdt i. «Du er ikke muslim, og du er vår gjest, vær så god og drikk».

Jeg så meg rundt og så de forventningsfulle, men svært tålmodige barnehendene som klarte å la være å sprette korken på sine flasker og bestemte meg for å holde ut den ene timen for å få kjenne på et snev av høytid selv.

Selskap og selvdisiplin

Ramadan med påfølgende eid el fitr – fastebrytefesten – er en av de viktigste høytidene i islam. Hele måneden er fylt med familiesamvær, selskaper, god mat og gaver til barna. Det er også en tid for ettertanke og bønn, en tid for renselse og selvdisiplin.

Fasten er en øvelse i å unngå å falle for fristelser, selv de som er tillatt av Gud. Til tross for at man skal unngå mat og drikke mellom soloppgang og solnedgang, er ­måneden ansett som en høytid og en feiring. Noen tar ut ferie for å være sammen med familien, mange arbeidsplasser lar de ansatte jobbe kortere dager. Det meste som skal gjøres tar lengre tid enn vanlig, fordi det er høytid.

Som vår egen julefeiring har ramadan et religiøst budskap, men er også en tid for å være sammen med familie, for å gjenskape de sosiale båndene som binder oss sammen. Det er jo ikke alle som klarer, eller vil, opprettholde fasten hele dagen hver eneste dag, men det gjør ikke Ramadan mindre høytidsstemt.

Et bord for alle

Fasten handler om å være sammen. I smug og på åpne plasser rundt i hele Kairo står lange bord med stoler på rekke og rad. Dersom du passerer et slikt bord når man skal bryte fasten kan man sette seg ned for å spise sammen med andre. Maten betales av bedrifter eller velstående privatpersoner slik at selv de som ikke har penger til et måltid hver dag skal få bryte fasten i felleskap hver kveld.

Det er faktisk slik at de som ikke kan faste, kan gi mat til andre i stedet, og på den måten gjøre litt bot for at man ikke faster selv.

Spaserturen endte på plassen foran Hussein-moskeen akkurat i tid for å bryte fasten. Hundrevis av mennesker satt rundt bord som dekket hele plassen og brøt fasten sammen med et glass saft og en daddel.

Jeg åpnet vannflasken min, og selv om jeg ikke hadde tørstet var det som om vannet smakte ekstra søtt.