Misjonsfolk og klimakamp

På profilert plass i Vårt Land 20. desember ansvarliggjør kommentator Alf Gjøsund meg på mitt svar til en av hans kolleger i avisa 17. desember. På spørsmål om hvilken betydning jeg mente Den norske kirkes klimaengasjement har hatt for misjonsfolket, ble jeg innledningsvis i artikkelen sitert på at jeg mener det har hatt «stor, positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske forvaltertanken.»

Som jeg reflekterte litt rundt i en blogg på imf.no samme dag som artikkelen sto på trykk, er det utfordrende å skulle uttale seg på vegne av tusenvis av mennesker som regner Indremisjonsforbundet (ImF) som deres organisasjonstilknytning. Telefonoppringningen fra Vårt Land kom – slik telefonoppkall fra oss mediefolk vanligvis gjør – helt uforberedt fra min side.

Å være en av dem som svarer på slike telefoner er nå likevel en av de oppgavene jeg har som medieleder, og jeg har ingenting å utsette på det journalisten har gjengitt av mitt svar – tvert imot. Jeg står også fortsatt for det jeg sa. At biskoper og andre kirkelederes engasjement for klimasaken også har vært med på å bevisstgjøre «lavkirkelige og vekkelsesorienterte», som Alf Gjøsund beærer oss med, mener jeg er ganske klart. Jeg knyttet det opp til «den bibelske forvaltertanken», og jeg tenkte da først og fremst på det som står i 1. Mos 1, v. 26-28 om at menneskene skal legge jorden under seg og råde over øvrige skapninger. Jeg mener det de siste årene er skapt en større forståelse – i alle fall hos meg – for de ulike sidene dette inneholder, og at det er positivt.

Men så er det altså at Alf Gjøsund går meg inn på klingen – og det ved en gjennomgang av årets flere hundre artikler på sambåndet.no. Der fant han ingen artikler «om klimaet og den bibelske forvaltertanken», påpeker han, og det har han sikkert rett i (vi har publisert en nå (!). Utfra blant annet dette utleder den påtroppende debattredaktøren at «jo nærmere vekkelsestradisjonen en kirke eller organisasjon befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet.»

Tilsynelatende har altså Alf Gjøsund funnet et åpenbart tilfelle av selvmotsigelse i min uttalelse. Gjøsund velger imidlertid ikke å ta med den andre delen av det jeg sa i intervjuet, og som jeg også er sitert på i artikkelen 17. desember: «Vi kan nok si at intensiteten i engasjementet i klimaspørsmålet ikke har vært så stor blant misjonsfolk. Indremisjonsforbundet har ikke prioritert å sette klimaspørsmål på dagsordenen. Vi har ikke hatt kapasitet til å utvikle egne dokumenter og strategier om dette spørsmålet».

Også generalsekretær Erik Furnes i ImF har uttalt seg i tilsvarende ordelag (se dagen.no 04.12.15), med en bibelsk begrunnelse. Mitt svar var altså ikke kun basert på egen magefølelse, og jeg mener det var et ærlig svar.

Det journalisten ikke fikk plass til innenfor de tilmålte 5000 tegn, var det jeg sa om at jeg mener Bibelens autoritet og kristendommens plass i samfunnet har vært under et konstant angrep de siste tiårene, og at biskoper og andre kirkelige ledere i for liten grad har stått på den arenaen. Derfor har behovet for at ImF og andre misjonsorganisasjoner fortsatt ivaretar sitt vekkelsesoppdrag og apologetiske ansvar (trosforsvar) bare blitt større de siste årene. Der står vi trygt forankret i Bibelens budskap og Jesu oppdragsbeskrivelse om først og fremst å være vitner om ham som ba oss gå ut og gjøre «alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem (…) og lærer dem» (Matt 28,19-20).