KFUK-KFUMs første film som tematiserer reformasjonen i forbindelse med jubileet 2017, med blant annet avlaten som tema, har skapt overraskende mye støy og høy temperatur. At filmen skulle formidle løgn, som Sigurd Hareide hevder (Vårt Land 9. november og Vårt Land 12. november) er imidlertid ikke riktig. KFUK-KFUM har ingen grunn til å «ta filmen av plakaten», som Hareide krever.
[ • Se filmen fra Norges KFUK/KFUM ]
• Les Jan Christian Kiellands svar til Sigurd Hareide
For å forstå reformasjonen kommer man ikke utenom avlats- spørsmålet og avlatshandelen som avgjørende ytre hendelse. Avlatslæren var utviklet i høymiddelalderen og var del av boten, den var begrunnet i teologi og kanonisk rett. Den var komplisert og oppdelt i ulike deler. Nettopp fordi syndene skilte mennesker fra Gud, måtte mennesker også forvente straff for sine synder.
Denne straffen ble levendegjort gjennom prekener, fortellinger, bilder og veggmalerier, hvor det fryktelige helvetesgap var fremstilt som det sted alle som ikke var befridd fra sine synder ble kastet ned i, kjente fremstillinger finner vi for eksempel i katedralene i Albi i Frankrike og i Firenze i Italia.
Kirken forkynte imidlertid at de troende allerede i dette livet kunne rense sin sjel og redde den unna de frykteligste pinsler som ventet ved hjelp av fromme botsgjerninger, gjerninger man også kunne gjøre på vegne av andre og for personer som allerede var døde. Avlat var altså ettergivelse av den straff som ventet for syndene som var begått.
Vanhellig allianse. I utgangspunktet var ikke Luther kritisk til avlatslæren, han hadde selv benyttet seg av den i Roma for avdøde slektninger. Avlaten ble imidlertid snart del av hva Heinz Schilling i sin store Luther-bok karakteriserer som en «vanhellig allianse» mellom finansvesen og sjelesorg, særlig synlig ved at pave Julius II. hadde gitt tillatelse til salg av avlat for å finansiere byggingen av Peterskirken i Roma.
Det var nettopp samtidens avlatspraksis Luther nå vendte seg mot, selv om hans kritikk i seg selv ikke var original; også internt i kirken hadde avlaten tapt mye oppslutning. Konkret var det dominikaneren og avlatshandleren Johannes Tetzel som var utløsende årsak.
Gjennom Tetzel ble det nå forkynt at avlatsbrev åpnet himmelens porter direkte. Fra bordtaler vet vi at dråpen som fikk begeret til å renne over for Luther, var Tetzels påstand om at også den som hadde forført jomfru Maria, og gjort henne gravid, ville bli reddet fra skjærsildens piner ved kjøp av kirkens avlatsbrev. Etter det begynner Luther å fraråde mennesker å kjøpe avlat samtidig som han begynner å granske avlatslærens bibelske grunnlag. Herfra begynner domino-brikkene å falle.
Tilgivelsen. Å få tilgivelse for sine synder, er det det samme som å være befridd fra sine synder? Når det i filmen fra KFUM/K heter at «Kirken selger et papir som gir tilgivelse for synder og kortere tid i skjærsilden», så er det ikke avlatslærens teologiske og juridiske terminologi som er brukt. I avlatslærens teologiske og juridiske terminologi er det forskjell på å være tilgitt fra sine synder, tilgivelse mottar man i sakramentet, og være befridd fra sine synder, noe man blir ved botshandlinger og å pines i skjærsilden.
Luther kommer til å avvise denne type skiller som ordspill og uten bibelsk grunnlag. Luther når frem til en evangelisk kristendomsforståelse, hvor Kristus er formidler av kjærlighet og nåde, ikke angst og pinsler. En kirkelig praksis som formidler dyp frykt og for mange akutt angst for sin frelse, blir nå avvist.
Eksistensielt. Hareide synes å mene at de problemer og utfordringer som har vært for kirken på området, er av pedagogisk art: «Samtidig innrømmer jeg gjerne at avlat er vanskelig å forklare både som teori og praksis» og «Samtidig er det ingen grunn til å underslå at avlatspraksisen på Luthers tid definitivt kunne misforstås» (Vårt Land 9. november).
For Luther var det ikke snakk om pedagogikk, det var snart eksistensielt være eller ikke være. Skal KFUK-KFUM i det hele lykkes i å formidle de dype innsikter Luther vinner frem til, ja, så kan den ikke velge Hareides strategi å insistere på avlatslærens teologiske og juridiske terminologi, da den snarere tildekker enn klargjør det problem som kom til å avføde reformasjonen.
Å være tilgitt sine synder er for Luther også overfor Gud å være befridd fra sine synder. For de anfektende og angstfylte mennesker som var offer for kirkens avlatspraksis i senmiddelalderen, så er det altså sakssvarende i dag å si at «Kirken selger et papir som gir tilgivelse for synder og kortere tid i skjærsilden». Å skrive historie er alltid å velge perspektiv. KFUK-KFUM har her valgt de angstfylte og redde sjelers perspektiv. Det er et sakssvarende valg. Å velge Hareides vei og forstå utfordringen som et pedagogisk problem, ville være å bomme på hva saken handler om.
Mer katolsk enn paven. At ikke Hareide som høgskolelektor selv forstår perspektiv- spørsmålet i saken, er heller underlig. Like underlig er det at han ikke viser vilje til større grad av kritisk refleksjon. Jeg vil her oppfordre Hareide til å lære av kardinal Walter Kasper og hans seneste bok (Martin Luther. Eine ökumenische Perspektive, 2016). Kardinal Kasper er ikke redd for å være kritisk til sin egen kirkes praksis i senmiddelalder.
Han fremhever hvordan avlatsforkynnelsen formidlet en bedragersk frelsesvisshet («eine trügerische Heilssicherheit vermittelte), at man kunne kjøpe seg fri overfor Gud («durch den Ablass bei Gott freikaufen [könnte]». Snarere enn å hevde a dette var pedagogiske utfordringer, som Hareide, fremholder kardinal Kasper at avlatshandelen var uttrykk for misbruk i kirken.
Kardinal Kasper beklager på det sterkeste at kirken ikke tok Luthers invitasjon til diskusjon om boten på alvor, da ville vesterlandsk kristenhet sett annerledes ut i dag, for vesentlige trekk i den praksis Luther påpeker kom til å endres. I dag vet vi hvor viktig det er å la alle perspektiver virke med på veien til forsoning. Her har Hareide mye å lære, nettopp for den økumeniske samtales skyld.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.11.2016
