Han er mektig til å gjøre det alene. Vi kan i ventetiden bare be om at Hans vilje må skje her på jord - liksom i Himmelen. Han er mektig til å gjøre det alene. Vi kan i ventetiden bare be om at Hans vilje må skje her på jord - liksom i Himmelen.
Men på samme måte som mange mennesker rundt om på jord jublet da nyheten om Israels gjenopprettelse ble proklamert 14. mai 1948, må det være legitimt og kristelig akseptabelt å juble den dag det blir forkynt fra Jerusalem at hele landet, Eretz Israel, endelig er opprettet så mange år etterat romerne «kastet jødene på sjøen» i skjebneåret 135 e. Kr.
Det må også være akseptabelt å applaudere alle politiske tiltak som meldes i nyhetene om jøder som planlegger neste steg i gjenopprettelsen av hele løfteslandet. Utdanningsminister Naftali Bennett og hans parti «Det jødiske hjem» oppfordret nylig den israelske regjering til å annektere Judea og Samaria og til å utvide jurisdiksjonsområdet for israelsk lov til å gjelde de jødiske borgere som bor der: «Tiden er moden for å anvende israelsk lov i Judea og Samaria», sa han. «Det er på tide å la 450.000 israelere få samme behandling som oss andre. It's time for normalcy». En slik uttalelse i dagens verden vekker neppe glede hos noen som ikke er Israelsvenner og ror på Bibelens løfter.
Det er snart 50 år siden disse to bibelske landområdene ble befridd i Seksdagerskrigen. Israelerne som bor der, tjenstgjør i hæren, de betaler skatt og utgjør en fullverdig del av Israel. Bennett sa at han forstod at mange israelere er urolige for den internasjonale reaksjon på et politisk fremstøt på «Vestbredden», men sa at det var historisk presedens for en slik annektering.
Statsminister Menachem Begin gjorde det i 1981 da han annekterte Golan-høydene. Statsminister Eskhol gjorde det samme med Jerusalem i 1967 da byen ble forenet. Det ble protestert for all verden, men den fulgte likevel med på ferden. Den gang var viljen og motet til stede blant de politiske lederne til å foreta slike dristige grep. «Vi er i dag nødt til å gjøre det samme», sa Bennett. «Det som er riktig for israelere og for jødene «that's the right thing". Det er dristig tale i en fiendtlig innstilt verden.
Angående den siste tids UNESCO resolusjoner, som bestred jødenes tilknytning til Jerusalem og de hellige stedene der, sa utdanningsminister Bennett at roten til problemene var Israels manglende evne til tydelig å hevde sin historiske rett til landet. «Slik går det hvis vi ikke behandler vårt eget land som vårt», sa han. «UNESCO-resolusjonene er et forsøk på å benekte historien vår, men ingen kan forandre historien. Jerusalem har vært vår by i over 3000 år. Den vil fortsette å være det, men nå er det på høy tid å anvende israelsk lov og rett også i Judea og Samaria». Komme hva som komme vil!
Statsminister Netanyhu har væt kritisk til sin utdanningsminister for hans mange utspill om Judea og Samaria, og på et tidspunkt i høst stod regjeringen i fare for å gå i oppløsning. Et kompromiss ble inngått, og nå håper alle parter i regjeringen at stridsøksen kan ligge begravet til valgkampen i 2017. Da får folket anledning til i valg å avgjøre om de foretekker Netanyahus forsiktighet eller Bennetts utålmodige dristighet i spørsmålet om Judea og Samaia.
Situasjonen minner om den israelittene stod i da de valgte ikke å følge Josva og Kalebs råd den gangen de var i ferd med å innta det lovede land for ca. 3200 år siden. Folket valgte som kjent 40 års ørkenvandring.
"
