En annen kristendom

De siste årene har gitt plass til mange debatter om fortapelsens mulighet. Stort sett har utgangspunktet vært at læren om at mennesker kan gå fortapt har grufulle konsekvenser: Det kan gi traumer, sørge for angst, og skape et skremmende gudsbilde. Påstanden er at ingen kan tale troverdig om Guds godhet hvis budskapet­ også er at mennesker kan gå fortapt.

Omtrent slik tenker også Tor Berger Jørgensen. «Jeg hører med blant de i kirkas­ historie som mener at Guds nåde og kjærlighet trumfer forestillingen om evig straff», sier han i Vårt Land (23. september). Han utsteder en garanti på vegne av Gud: Alle vil bli frelst. I Vårt Land (1. oktober) skriver han at det er «tid for å si det tydelig: Ingen går fortapt».

Jeg skal ikke bruke denne anledningen til å spørre hva Jørgensen – og hans mange støttespillere – gjør med alle Jesu ord om fortapelsens mulighet. Akkurat nå vil jeg heller ikke argumentere for at kompromissløse ord om Guds kjærlighet kan kombineres med en advarsel mot fortapelse. Derimot spør jeg: Hva blir konse­kvensen av å avlyse fortapelsens mulighet?

Økt livskvalitet. Noen vil si at nesten alt blir uforandret. Ja, det er Jørgensens eget svar. Han forkynner fortsatt til omvendelse. Han vil ikke slutte å tale om dommens mulighet. «Jeg ønsker selvsagt at flest mulig skal få høre om og ta til seg/leve i denne troens virkelighet. Jesus er veien, sannheten og livet», skriver han.

Det er sikkert slik at Jørgensen er overbevist om at å avlyse fortapelsen ikke har stor betydning for andre sider ved hans tro og teologi. Likevel tror jeg at det er feil.

Kristen tro har alltid forkynt at det koster noe å bekjenne troen på Jesus. Så hvorfor skal mennesker – etter at Jørgensen har fortalt dem at de blir frelst uansett hva de gjør og tror – velge å omvende seg? Dette handler faktisk om elementær logikk: Jørgensens oppfordring til omvendelse er bare interessant hvis han kan love at livet her og nå – for den som blir en kristen – blir bedre. For etter døden utsettes vi alle for det samme, nemlig evig liv og glede.
Men kristen forkynnelse har da aldri hatt som hovedpoeng at Jesus gir økt livskvalitet?

De forfulgte. Selv har jeg møtt mange kristne som forfølges for sin tro. Mange av dem ville, ut fra de aller fleste målestokker, fått et langt bedre liv hvis de forlot den kristne tro. Hvordan vil Jørgensen møte disse?

Jeg kan ikke forstå annet enn at han er avskåret fra å gi den type trøst som mange­ bibeltekster gjør. I 2. Kor 4:17 skriver­ ­Paulus for eksempel: «For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.»

Paulus tenker altså at belønningen for å holde ut i trengsel, er det evige liv. Men Jørgensen kan ikke si det samme siden han forkynner at også de som forlater troen kan være sikre på å få del i det evige liv. Ja, selv de som står i spissen for forfølgelse, garanteres frelse. Hvorfor satse livet på ­Jesus, eller bruke store ressurser på­misjon, hvis alle uansett blir frelst?

Glede her og nå. Jeg er klar over flere vanskeligheter ved å forkynne om for­tapelsens realitet. Flere av disse berører meg dypt. Og jeg verken tror eller tenker at Gud er mer hevngjerrig enn kjærlig. Kristne bør ikke prøve å besvare alle krevende spørsmål knyttet til hvilke mennesker som kommer til å gå fortapt. Dommen hører Herren til.

Like fullt er jeg overbevist om at de teologiske problemene er langt større – ja, faktisk uoverstigelige – for de som ­garanterer frelse for alle mennesker. For da reduseres kristen tro til ett av utallige livssyn og livsvalg som kan gi (en viss) fred, mening og tilfredshet. Joggetur eller gudstjeneste? Buddha eller Jesus? Hallik eller misjonær? Velg det som gir mest glede her og nå. Det har uansett ingen evige konsekvenser.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.10.2016