Bob Dylans apokalypse

I 2012 var det 50 år siden Bob Dylan debuterte som plateartist. Samme år ga han ut albumet Tempest, som stort sett høstet gode kritikker. Sangen «Tempest» er en av de lengste Dylan har spilt inn, den har 44 vers og varer i nesten 14 minutter. Den handler om Titanics vei mot undergangen.

Men i Dylans tekst blir Titanics skjebne et bilde på vår egen sivilisasjons vei mot apokalypsen. Han synger at da kapteinen skjønte at alt håp var ute, tok han fram en bok og begynte å lese. Boka var Bibelens siste bok, ­Johannes’ Åpenbaring, en apokalyptisk tekst som på dramatisk vis skildrer de hendelsene som fører fram til jordas undergang. Om de som overlevde katastrofen, synger Dylan at de ventet på sine kjære mens de prøvde å forstå det ufattelige; dommen fra Guds hånd.

I forbindelse med utgivelsen av Tempest gjorde Dylan noen ­intervju, og til bladet Rolling Stone uttalte han: «Jeg tror på Johannes’ Åpenbaring». Det går en rød tråd fra «Tempest» til «A Hard Rain’s A-Gonna Fall», som han spilte inn i 1963. I denne sangen opptrer Dylan som en profet med et apokalyptisk budskap. I det siste verset synger han at han vil oppsøke folket, samle det og tale til dem slik Moses talte til folket fra fjellet. Der vil han proklamere sitt budskap om en ­døende verden, samtidig som heller ikke han unngår å bli et offer for vannet som stiger og regnet som faller.

Jesu gjenkomst. Det går også en rød tråd fra det han sa til Rolling Stone og til det han uttalte til en journalist i Sydney i 1966. Journalisten spurte: «Finnes det et gjennomgående tema i dine sanger?» Til dette svarte Dylan: «Ja, alle handler om Jesu gjenkomst».

En kjent apokalyptisk hendelse­ i Bibelen er fortellingen om Noah og storflommen. Dylan henspiller på denne hendelsen flere ganger i sangene sine. I «The Times They Are A-Changin’» spør han om ikke folk merker at vannet stiger, for snart kommer den store omveltningen; i form av en flod. Ifølge 1. Mos 8, 8-12 sendte­ Noah tre ganger ut en due fra ­arken for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Den tredje gangen Noah slapp duen, kom den ikke tilbake.

Dette er bakgrunnen for at ­Dylan i det første verset av «Blowin’ In the Wind» reiste følgende spørsmål: «Yes, and how many seas must a white dove sail, before­ she sleeps in the sand?» Duen er kanskje det mest kjente av alle fredssymbol, og spørsmålet kan derfor omskrives slik: Hvor lenge kommer menneskene­ til å føre krig mot hverandre?

I Dylans arbeider fra 60-tallet er apokalypsen først og fremst samfunnsrelatert, den kommer som et resultat av atombomben, av de truende samfunnsomveltningene og av krigens ondskap. Det apokalyptiske budskapet i Dylans tekster fra denne tidsepoken inneholder ofte et håp om en bedre framtid, en overbevisning om at samfunnet 
kan endres gjennom bevisst-
gjøring og politisk handling.

Etter Dylans omvendelse til kristen tro høsten 1978 ble denne tematikken aktualisert på en ny og dramatisk måte. ­Allerede i den første teksten han skrev etter omvendelsen, «Slow Train», sang Dylan om det langsomme toget som beveger seg gjennom et USA som står overfor avgjørelsens time. Det apoka­lyptiske budskapet er mørkere, 
og måten det framføres på ­truende.

Profetier. Etter å ha tilbrakt våren 1979 på en bibelskole i California, ­begynte han med konsertvirksomhet igjen høsten 1979. Mellom gospelsangene med eksplisitt kristne sangtekster, opptrådte­ han som vekkelsespredikant. I november 1979 besøkte Dylan og hans band San Fransisco. Her benyttet han anledningen til å proklamere at enden er nær.

Han forkynte dessuten at konkrete politiske begivenheter som ville finne sted i nærmeste fremtid var oppfyllelsen av bibelske profetier: «Hvor mange her er klar over at vi lever i endetiden akkurat nå? Jesus Kristus skal komme til jorden to ganger. Han har allerede kommet én gang. Nå kommer han for andre gang. Bare følg med i avisene, så skal du få se. Dette kommer til å skje om to, kanskje tre, eller fem år fra nå av. Russland kommer til å angripe i Midtøsten. Kina har en armé på to millioner soldater. Det kommer et slag som heter Harmageddon-slaget. Og Kristus skal opprette sitt rike og styre det fra Jerusalem!» (Clinton Heylin: Saved! The Gospel Speeches of Bob Dylan. Hanuman Books: New York. 1990, 42 og 47).

Det er ikke tilfeldig at den sangen han oftest framfører på sine konserter er «All Along the Watchtower». I denne låten, gjennom tekst og musikk (takket være Jimi Hendrix’ cover-
versjon), maner Dylan frem en apokalyptisk stemning, hvor ­tekster fra profetene i Den ­hebraiske bibel (eller Det gamle testamente) overføres fra en fjern fortid til hans egen samtid.

«Dersom Bibelen har rett, vil verden eksplodere». Dette er en tekstlinje fra sangen «Things Have Changed», som han vant en Oscar for i 2000. Den sterke vektleggelsen av død, undergang og apokalypse er et godt eksempel på at Dylan først og fremst er en førmoderne kunstner, som opererer innenfor et jødisk-kristent verdensbilde.

Fallen verden. I Dylans ­univers lever vi i en fallen verden, som er på full fart mot den store­ ­katastrofen. Den teksten han ­stadig vender tilbake til og henter inspirasjon fra, er Bibelens siste bok: «Helt siden Adam og Eva ble kastet ut av hagen har planeten vi lever på hatt én retning;­ på vei mot apokalypsen. Alt er beskrevet i Johannes' Åpen­baring». Dette uttalte ­Dylan i 1984. (Younger Than That Now: The Collected Interviews with Bob Dylan. Thunder's Mouth Press: New York. 2004, 190). Det er helt i tråd med andre, lignende ­uttalelser.

Dersom vi forsøker å spore en rød tråd i sangtekstene til årets Nobelprisvinner i litteratur, er apokalypsen aldri langt unna. Eller som han synger i «God Knows»: «God knows there’s gonna be no more water, but fire next time».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.10.2016