Om fakta og gråsoner i norsk idrett

Jeg hevdet i en kronikk i Vårt Land 1. september at bruk av astmamedisin på friske langrennsløpere føyer seg inn i rekken av saker som sår tvil om norsk idretts verdigrunnlag. Norsk idrett har et problem med de etiske og juridiske gråsonene.

Oddvar Johan Jensen, som er 2. visepresident i Norges Idrettsforbund, imøtegår (Vårt Land 17. oktober) mine synspunkter og hevder at kritikk av norsk idrett må bygge på fakta. Det er særlig min analyse av gråsoner i idretten og friske langrennsløperes bruk av astmamedisin Jensen er kritisk til.

Jensen synes å mene at norsk idrett ikke er inne i gråsonene. Det er forbausende og historie­løst. Gråsonedebatten raste alle­rede på 1990-tallet da Bjørge­ Stensbøl var toppidrettssjef og man på Toppidrettssenteret hadde­ et høyderom og to campingvogner. Bjørn Dæhlie hadde sin egen høydevogn og Vebjørn Rodal kritiserte han for å drive med en form for juks.

Moralsk. I en kronikk i Aftenposten 4. desember 1996 skjelnet daværende toppidrettssjef Bjørge­ Stensbøl mellom fire etiske­ ­nivåer: det forbudte, det moralsk forkastelige, det tvilsomme og det aksepterte. Både det moralsk forkastelige og det tvilsomme representerer gråsoner.

Rodal mente Dæhlie hadde gått inn i en moralsk forkastelig gråsone. Idrettsbevegelsen var delt. På Idrettstinget i Stjørdal i 2003 ble forbud mot høydehus vedtatt etter et benkeforslag fra Sør-Trøndelag Idrettskrets, mot Idrettsstyrets innstilling og vilje.­ Til tross for at en rekke topp­idrettsutøvere og ledere har villet fjerne det særnorske forbudet, står det ved lag fremdeles. Jeg mener det er et bra forbud, men det er en etisk gråsone hvor man må argumentere moralsk og ikke juridisk.

Jeg mener derfor at idretten må bygge på sine egne verdier, basert på sin tradisjon og historie, ellers blir den sårbar. Stensbøl og de fleste norske idrettsledere tenkte hverken den gang eller i dag slik. Bjørge Stensbøl mente at man måtte holde seg unna det som er forbudt, men ­ellers manøvrere ut fra hva storsamfunnet kunne akseptere.

Det betyr at grensene er dynamiske og i kontinuerlig endring. Fristelsen blir da at man ender opp med at alt som ikke er forbudt, er lov. Eller som Stensbøl sa: «Det finnes imidlertid områder, metoder og midler som vi liker eller vi ikke er sikre på om vi liker og andre ikke liker. Jeg vil ikke kalle dem gråsoner, de er juridisk sett helt hvite, men likevel …».

Idrett blir da et rustningskappløp hvor man må sørge for å holde seg innenfor det som er juridisk tillatt og det som kan aksepteres av folket. Idrettens egne verdier blir da lett spilt ut over sidelinjen.

Astmamedisin. Et annet mer konkret ankepunkt fra Jensen er at jeg i mitt innlegg skrev: «Bruken av astmamedisin på friske norske langrennsløpere reiser noen akutte spørsmål omkring hvorfor det kunne skje.»

Jensen mener at Skiforbundet hevder det motsatte og at vi må vente på svar fra den nedsatte ekspertgruppa som skal granske saken. Jeg er helt enig i at vi skal vente på svar på om dette har vært i regi av Skiforbundet eller ei.

Det som er klart er at flere norske løpere har stått frem i media i den senere tid og innrømmet at de har brukt astma-medisin selv om de ikke har en astma-diagnose. Noen påstår sågar at de nærmest er pådyttet astma-medisin.

Ifølge VG 23. juli er 69 prosent av norske OL-medaljer tatt av løpere med astmamedisin. Det kan neppe være tvil om at det har vært brukt astmamedisin ut over de som har en definert astmadiagnose og eventuelt har et medisinsk unntak i WADA-
reglementet. Spørsmålet er ­omfang og regi.

Uklar. På spørsmålet om hvorvidt feilaktig bruk av astma- medisin slik som i Johnsrud Sundby sitt tilfelle er doping eller ei, så er Jensen uklar. Hvis du blir tatt for «feilaktig bruk av astmamedisin» og dette er et brudd på WADAs Anti-Doping Code, så er det teknisk sett doping. Men det er ikke doping i betydning «bevisst bruk for å skaffe seg en betydelig prestasjonsfremmende fordel».

Problemet er at ordet «doping» i likhet med ord som «kreft» ­eller «angst» har så mange negative assosiasjoner at vi ikke ønsker å bli koblet til det. Et av problemene med dagens doping­regelverk er at alle som blir tatt for ­doping, blir merket av den samme­ ­dopingskyggen. Man har i dag et for lite differensiert straffe­nivå for ulike typer forseelser fra uheldig bruk av sårsalve med forbudte stoffer, til systematisk bruk av tunge dopingmidler som EPO eller anabole steroider.

I min artikkel 1. september nevnte jeg en rekke saker som har utfordret norsk toppidrett de senere år og at etikk- og verdi-arbeidet ikke har vært særlig synlig. Jensen kjenner seg ikke igjen i dette.

Det ble gjort to store empiriske­ undersøkelser i 1993 og 2003 for å kartlegge verdier og etikk i norsk idrett. Jeg har sammen med andre prøvd å få til en ny undersøkelse, men vi har fått ­liten økonomisk støtte fra ­Norges idrettsforbund. Nå tror jeg vi kanskje får til dette med midler fra Anti-Doping Norge og Idrettshøgskolen.

Jeg håper Jensen vil se positivt på et slikt nytt faktagrunnlag.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.20.2016