Bygg på fakta i kritikk av idrett

Professor Gunnar Breivik skrev i Vårt Land ­ 1. september i år kronikken «Idretten må ut av etiske gråsoner». På oppfordring fra Vårt Lands debattredaktør har jeg lenge lovet en kommentar. Det mangler ikke på forsøk. Jeg har forkastet det ene utkastet etter det andre – fordi jeg finner det umulig å føre en fornuftig ­debatt uten å ta opp et grunn­leggende problem i kronikken, Breiviks forhold til fakta. Dette blir derfor en hovedsak i mitt svar. Samme hva som skrives i ­media skal en professor være like nøye med dokumentasjon i den offentlige debatt som i sine vitenskapelige arbeider. Det ­betyr selvsagt ikke at alt skal dokumenteres vitenskapelig, men man må vite om det lar seg dokumentere. Dette er viktigere enn noen gang, og det av den ­enkle grunn at den offentlige debatt i økende grad ikke forholder seg til fakta.

La meg starte med overskriften.­ Det forhold at man må «ut av etiske gråsoner» har som en gitt forutsetning at man ­befinner seg i slike gråsoner. Hele kronikken er så bygget opp for å ­dokumentere dette. I innledningen peker Breivik på følgende: «Bruken av astmamedisin på friske norske langrennsløpere reiser noen akutte spørsmål omkring hvorfor det kunne skje.»

Vent på svar. Ingen kan være i tvil om at Breivik mener dette er en faktaopplysning. Skiforbundet hevder imidlertid det motsatte og har satt ned en ekspertgruppe som skal gå astmasaken nærmere etter i sømmene. Det siste mener Breivik er positivt. Det samme gjør selvsagt også jeg. Poenget er imidlertid at vi ikke vet hva som kommer ut av denne undersøkelsen og hvilke premisser som måtte ligge til grunn for de eventuelle fakta som etter hvert kommer på bordet. Jeg vil gjerne se resultatet av dette ­arbeidet før jeg bestemmer meg for hva som er fakta og ikke fakta. Det samme mener jeg Breivik burde gjort.

Breivik er helt presis når det gjelder saken om Martin Johnsrud Sundby. Den handler ikke om doping, men om «feilaktig bruk av astmamedisin». Saken hadde vært løst dersom Sundby enten hadde søkt om tillatelse til å bruke forstøverapparat, eller brukt en vanlig inhalator.

I media er imidlertid dommen fra første dag av blitt gjengitt som en dopingdom. Han er tatt i ­doping. Han har brukt ulovlige medisiner. Gjentatt ofte nok blir dette i den tabloidiserte forståelse av virkeligheten likeverdig med fakta. Når så disse to nevnte forholdene, etter Breiviks mening, «har svekket tilliten til norsk langrenn spesielt og norsk idrett generelt», så er det sikkert riktig, sett i et medieperspektiv. Men i hvilken grad er dette­ basert på fakta, og i hvilken grad er denne svekkelsen medie-skapt? Om dette er Breivik taus. Faren­ for at man «retter baker for smed» er derfor overhengende. Også akademia har sine etiske gråsoner. Dette er en av dem.

Ustyr. I utgangspunktet er jeg udelt positiv til at Breivik skriver om idrett og etikk. La meg peke på et interessant eksempel som er en debatt verdig, nemlig forholdet til kunnskap og utstyr som kan knyttes til konkurransemessige fortrinn. Men representerer den en slags etiske gråsoner?

I noen idretter er utstyrssiden nærmest en del av konkurransen. Dette kompliseres ytter­ligere når forholdet mellom mennesket og redskapene sees i sammenheng. Det gjelder eksempelvis ski og glidegenskaper mot snø som Breivik nevner. Det samme gjelder også for vannsport, båten og motstanden i vannet.

I min egen idrett, friidrett, er denne form for dilemma langt på vei utelukket gjennom konkurransereglene. Jeg er i prinsippet enig i at fortrinn på utstyrssiden bør reduseres så langt det er mulig, men jeg er usikker på hvor langt det er hensiktsmessig å drive slike krav. Debatten er imidlertid absolutt viktig, men den må være spesifikk for den enkelte idrett. Kanskje er løsningen for langrenn en bestemmelse om at all tillatt smøring skal være i salg og tilgjengelig for alle.

Ikke enkle. Breivik har også flere andre oppspill som for­tjener spalteplass, men konklusjonene er neppe så enkle og klare som Breivik inviterer oss til å tro. Jeg skal avslutningsvis nøye meg med ett eksempel til. Det er det viktige spørsmålet om det virkelig er slik at «arbeidet med etikk og verdier har blitt forsømt i norsk idrett de siste ti årene». Breivik mener endatil å vite at det i disse årene er blitt «merkelig stille om etikk- og verdi­arbeidet».

De siste ti årene har jeg vært henholdsvis leder av Hordaland idrettskrets eller medlem av Idrettsstyret. Jeg befinner meg derfor helt klart i skuddlinjen, men føler meg ikke uten videre truffet.

Ferskvare. Etikk- og verdi­arbeid er og blir ferskvare. Vi er derfor ikke i mål og vil vel heller ikke noen gang komme i mål. Men det er ikke dermed sagt at påstandene fra Breivik, og de meningsfeller han viser til, treffer med nødvendig presisjon. Jeg har ingen ting imot å bli utfordret på idrett og etikk, heller tvert om. Men det må være mulig å forholde seg til så vel det grunnlaget utfordringene bygger på (faktagrunnlaget) som de etiske­ krav som dette måles mot. Jeg kommer gjerne tilbake til ­saker som har stått på vår dagsorden, alt fra seksuell trakassering til idrett og pengespill.

Poenget er ikke å dekke til feil og mangler, heller tvert om. ­Poenget er saklighet og etterprøvbarhet, og å ha evne til å sette det som måtte være kritikkverdig inn i det store bilde der det både er nødvendig plass til etiske dilemma og å ha et godt blikk for forskjeller mellom store og små utfordringer. Da slipper man unna det som den tabloide virkelighetsbeskrivelse elsker, nemlig at selv den minste feil fyller hele bildet.

Hvor ille dette kan bli, illu­streres med all ønskelig tydelighet i den siste mediesaken, fra sist uke, Therese Johaugs positive dopingprøve. Mens den norske debatten i dette tilfellet har vært relativt nyansert, må vi bare registrere at svenske ­medier lar kommentatoren Lasse Anrell bruke anledningen til å mistenkeliggjøre hele norsk skiidrett. Det er så ille at alle norske utøvere etter hans mening burde utestenges i to år.

Ytterpunkt. Og Johaug, ja hun skal være den norske utgaven av Johannes Mülegg som beviselig var gjennomdopet.Hvor er det blitt av rettssikkerheten? Hvor er det blitt av den faktabaserte doku­menta­- sjonen? I tilfellet ­Anrell er det helt uinteressant. Lasse Anrell representerer et ekstremt ytterpunkt, men det problemethan demonstrerer, angår oss alle som deltar i den offentlige debatt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.10.2016