Det siste farvel

«Ingen lever for seg selv, og ingen dør for seg selv!» Slik uttrykker apostelen Paulus seg i en refleksjon om liv og død i Romerbrevet kapitel 14 vers 7. Hver eneste dag kan vi finne et større eller mindre antall dødsannonser i våre dagsaviser. De etterlatte velger ulike formuleringer når de på denne måten skal formidle til omverdenen at en av deres nærmeste er avgått ved døden. Her møter vi alle variasjoner fra «døde brått» til «er gått bort» - og i enkelte tilfeller «valgte å forlate oss.» Formidlingen av dødsbudskapet er like forskjellig som vi mennesker er forskjellige, - men omstendighetene omkring den enkeltes død er jo også svært forskjellige.

I den senere tid har noen av og til kritisert at døden i slike sammenhenger blir omskrevet og på en måte usynliggjort. Særlig kan dette være galt overfor små barn, sies det, fordi barna da ikke skjønner av personen det er snakk om virkelig er død. Jeg har selv ikke gjort meg opp noen sterke meninger om dette, men jeg tror ofte at barn skjønner langt mer enn vi voksne tror. Og når døden kommer brått og uventet, er det vel slik at mange av oss voksne heller ikke med det samme kan si at det virkelig har gått opp for oss at det mennesket vi kanskje har vært knyttet til i årevis ikke lenger er iblant oss. Derfor mener jeg vi bør ha respekt for at noen vil formidle dødsbudskapet på en mer stillferdig og indirekte måte.

Begravelser før og nå

Som 14 åring tilbrakte jeg i 1959 sommerferien hos en familie i Indre Sogn. En dag skulle det være begravelse. En eldre mann på nabogården var død, og hele nabolaget var samlet på tunet hjemme hos avdøde sammen med familien. Etter en stund kom presten kjørende i en liten folkevogn og i fullt ornat. Han forrettet begravelsesseremonien der ute på tunet, og etterpå bar seks menn kisten fra gården og det lille veistykket bort til kirkegården, der jordfestelsen fant sted. Underveis sang de seks mennene som bar kisten salmen «Sørger du ennu min sjel.» Dette gjorde et sterkt inntrykk, og ble et minne for livet hos en liten fjortenåring fra Oslo.

Tidligere var det også en mer fastlagt ramme omkring bisettelser og begravelser. Det var som regel alltid presten og kirkens liturgi som gjaldt, og de små variasjonene ellers dreide seg mest om salmevalg, musikk og minneord. I dag går det stadig mot et mer individuelt preg også når det gjelder gravferder. Valgfrihet har blitt den store saken, også i en slik sammenheng. Mange setter opp en mal for sin egen gravferd, og flere begravelsesbyråer oppbevarer slike forhåndsskrevne programmer. Prestene, som skal forrette og best mulig ivareta kirkens liturgi, kommer ofte i dilemmaer når det gjelder å ta tilbørlig hensyn til alle parter. Mennesker i sorg er selvsagt mer sårbare enn ellers, og alle vil jo gjerne vise respekt og imøtekommenhet i slike situasjoner. Denne trenden er i stadig utvikling, og det kommer hele tiden opp nye problemstillinger. Oppløsningen av statskirkeordningen og ønsker om å ha andre symboler enn de kristne i kapeller setter sitt preg på mange sorgsamtaler. Ingen ønsker at noen skal bli såret, men har også et ansvar for å vise respekt for det de representerer. Diskusjonene her har ofte blitt både lange og engasjerte, og utfordringen må være at ingen blir overkjørt, og at alle sitter igjen med en opplevelse av at de har blitt møtt med respekt og omtanke.

Gravferdene ingen møter fram i

Det norske samfunnet har i løpet av de siste årtier vært i stor endring. Flere bor konsentrert, folk får færre barn og mange flere lever alene enn tidligere. Derfor visste folk mer om hverandre og brydde seg mer om og med hverandre enn tilfelle er i dag. Enkelt kan det sies slik at en tidligere ikke måtte gjøre noe spesielt for å være en del av et fellesskap, mens en i dag mer må være aktiv selv for å være en synlig del av fellesskapet. For noen er et ensomt liv noe de selv har ønsket, mens det for andre innebærer en sår og vanskelig livssituasjon. Denne sårbarheten kan faktisk følge et menneske helt inn i døden. Det gjør like vondt hver gang vi hører om noen som dør i ensomhet, og som kanskje ikke blir funnet før etter lang tid.

Når noen dør uten at det finnes pårørende, blir det i siste instans kommunen vedkommende bor i som plikter å ta ansvaret for, og bekoste gravferden. Det blir da valgt en minimumsløsning hvor det som hører med er på plass, men ingen ekstra innslag i form av musikk, solosang eller annet. Det blir også satt inn dødsannonse i en av avisene på stedet, og når det ikke er noe navn å sette under i annonsen, står det gjerne «Venner.» En regner jo med at alle har en eller flere venner, om ikke alle har nære venner. Det blir ofte en utfordrende oppgave for presten å lage minneord om avdøde når det er få eller ingen å henvende seg til. En kan jo også levende tenke seg at det ikke er lett å holde en slik seremoni med bare prest, organist og begravelsesbyråets folk til stede. Men i de fleste tilfeller møter det heldigvis opp noen venner og bekjente, kanskje også noen naboer eller tidligere arbeidskolleger.

Gjertrudvennene

Kommunale gravferder har økt i antall i løpet av de senere årene. I 2013 var det ca. 150 kommunale gravferder i Norge, og de aller fleste av disse ble holdt i Oslo. Etter hvert som dette har utviklet seg, har noen tatt innover seg at ingen av oss fortjener å måtte bli ført til sitt siste hvilested på jorden uten at noen følger dem. Dette er foranledningen til at det i 2012 ble dannet et nettverk som heter Gjertrudvennene. Medlemmene i dette nettverket deltar i gravferder der det antas at få eller kanskje ingen møter fram til seremonien. Det finnes lokalgrupper på en del av de større stedene i Norge, og nettverket arbeider aktivt med å danne grupper også på nye steder. Noen av gruppene påtar seg også å følge pårørende til gravferden, dersom det skulle være behov for det. I en presentasjonsbrosjyre for Gjertrudvennene, innledes det slik:

«Noen forlater livet i dypeste ensomhet, uten pårørende ved kisten. Gjertrudvennene er medmennesker som ønsker å bidra til en verdig avskjed. Vi ønsker å være en venn.»

Jeg – en Gjertrudvenn?

I løpet av mine 15 år som menighetsforvalter i menigheter innen Den norske kirke i Oslo har jeg fra tid til annen kommet bort i spørsmål i forbindelse med gravferder med få eller ingen til stede. Dette er noe av min bakgrunn for å ha blitt en Gjertrudvenn, og når en sitter alene foran en kiste til en avdød en aldri har møtt i levende live, er det mange spørsmål som melder seg. Jeg vil derfor ta dere med på en av de første gravferdene jeg deltok i som Gjertrudvenn:

Glimt fra en ensom gravferd

Vi befinner oss utenfor kapellet på Østre Gravlund i Oslo litt før kl. 10 på formiddagen. Det er rett før bisettelsen til en kvinne på 69 år, og jeg ser at det er to personer som er klare til å gå inn i kirken. En mann i 70 års alderen og en yngre mann. De er kledd i mørke klær, og går stille inn. Den ene setter seg på første benk, og den andre litt lenger bak. Jeg venter litt, og følger så etter. Jeg blir hilst velkommen av en representant fra begravelsesbyrået, og får et program med navn, fødsels- og dødsdato på avdøde som er prydet med en fargelagt tegning av et fyr med tent lanterne ute på en øy. I lyset fra lanternen ser vi utover havet. Det står tre sanger i programmet: Å leva det er å elska, Fager kveldsol smiler og til slutt: Så ta da mine hender. Jeg setter meg stille ned på en av de bakre benkeradene, og betrakter den hvite kisten foran i krematoriet som er pyntet med en enkel båredekorasjon. Jeg angrer litt på at jeg ikke hadde kjøpt med meg en blomsterbukett som jeg kunne lagt foran kisten. Det hadde hun fortjent!

Kirkeklokkene ringer, og så er seremonien i gang uten noe orgelforspill. Organisten spiller til den første salmen, og en sterk mannsrøst lyder fra orgelgalleriet, uvisst om det er organisten som synger, eller om det er fra en CD. Jeg antar at det er fra en CD, og synger med etter beste evne.

Presten kan fortelle om en dame som er født og oppvokst i en by på Østlandet. I sin tid var hun søndagsskolelærer, flyttet senere til Oslo og fikk en butikkjobb, men ble tidlig uførepensjonert og levde et ensomt liv. Hun hadde litt kontakt med to ikke altfor nære slektninger, antagelig de to som er i kapellet.

Seremonien fortsetter med nok en salme, en kort andakt, skriftlesning, bønn og Fadervår. Deretter jordpåkastelse, velsignelse og salmesang.

Mange tanker og spørsmål dukker opp i løpet av en slik seremoni:

-        Hvordan har livet artet seg for hun som ligger i kisten?

-        Døde hun helt alene, eller var en eller begge slektningene hennes til stede?

-        Vil noen savne henne nå som hun er borte?

Den korte seremonien er slutt. Mennene fra byrået bærer kisten ut i den ventende bilen fra byrået. Jeg går stille ut etter de andre, og vi står i taushet og ser at kisten blir satt inn i den sorte begravelsesbilen. Bakdøren lukkes, og sjåføren stiger inn. Bilen kjører sakte ut på veien og forsvinner. Seremonien er slutt, og nok en ensom sjel føres til sitt siste hvilested. Igjen lyder ordet fra Paulus inne i hodet mitt: «Ingen lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.»

Glimt fra en annen gravferd

Av og til skjer det uventede ting også i de mer ensomme gravferdene. En mann på 85 år blir bisatt på vestre krematorium. En kvinne i litt ubestemmelig alder kommer fram, og holder en varm minnetale om avdøde. Etter henne kommer ei lita jente på 7-8 år og spiller fiolin mens hun synger Bjørn Eidsvågs sang: «Eg ser.» Det gjorde virkelig godt å se at denne ensomme mannen som vi ellers fikk vite så lite om, i alle fall hadde to personer som virkelig holdt av han. Da vet vi at han som er død i alle fall har betydd noe positivt for disse to!

Hva er hensikten?

Noen vil kanskje si at det har liten betydning om det møter noen fram i bisettelser der det ikke er noen pårørende. Avdøde merker ikke noe til dette uansett, vil kanskje noen si. Det siste vet vi i grunnen svært lite om – men uansett: Dette har noe med verdigheten vår som mennesker å gjøre. Jeg tror det er viktig både for avdøde og for samfunnet rundt at vi bryr oss om hverandre og visert omtanke også på en slik måte. Samfunnsutviklingen går mer og mer i retning av at alt skal være så rasjonelt og effektivt som mulig. Men la oss ikke glemme at vi alle har et menneskeverd, og at vi derfor må kunne forvente av oss selv og av hverandre at vi viser dette mer i praksis – i vårt daglige liv – og når døden banker på vår dør. Alle skal vi engang gå gjennom dødens port, og den må vi gå gjennom alene. Men ingen fortjener å ikke ha noen ved sin side når vi tar avskjed. Og nettopp der har Gjertrudvennene en viktig oppgave!

Vil du vite mer om Gjertrudvennene, kan du gå på nettet og finne hjemmesiden deres under adressen www.gjertrudvennene.org eller på Facebook.

Fred Søndby