Dødshjelp og kampen om ordene

Reidun Kjelling Nybø ønsker en debatt om aktiv dødshjelp velkommen (Vårt Land 20.9). Hvis debatten skal bli opplysende, må debattantene bruke de samme begrepene. Men dette kan vise seg vanskelig, for i dødshjelpsdebatten kjemper begge sider for sine foretrukne begreper.

Derfor er det etter min mening grunn til å samle seg om de nederlandske definisjonene, som er blitt standard i den europeiske forskningslitteraturen. I Nederland snakker man om eutanasi og legeassistert selvmord. Eutanasi er en leges  tilsiktede drap på en person ved å  injisere bestemte typer medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel. Tilsvarende er legeassistert selvmord en leges tilsiktede hjelp ved en persons selvmord, ved å skaffe til veie en overdose medikamenter som personen kan innta selv.

"Aktiv dødshjelp". Hvor blir det da av det tradisjonelle norske begrepet, "aktiv dødshjelp"? Noen mener det er utgått på dato, ikke minst fordi det inviterer til en misforståelse: At det skulle være skillet mellom "aktive" og "passive" handlinger som er etisk og klinisk avgjørende. Andre, som jeg, mener at "aktiv dødshjelp" er så innarbeidet at vi ikke kan forvente at det forsvinner fra debatten. I stedet kan det tjene som samlebetegnelse for eutanasi og legeassistert selvmord, som igjen har sine presise definisjoner gjengitt ovenfor.

Hvorfor er presise definisjoner så viktig? Det er fordi det så lett oppstår misforståelser i dette feltet, også hos helsepersonell. Den viktigste misforståelsen er å blande sammen eutanasi og det å avstå fra behandling ved livets slutt. Slik ”behandlingsbegrensning” vil si å avslutte, eller ikke starte, livsforlengende behandling hos en alvorlig syk pasient.

Forskjellen er følgende: Ved eutanasi setter legen en dødbringende injeksjon med det formål å fremprovosere pasientens død på kunstig vis. Dette er ulovlig i Norge. Behandlingsbegrensning, derimot, er vanlig og hyppig medisinsk praksis. Mange pasienter kommer til et stadium der sykdommen er uhelbredelig og livsforlengende behandling (slik som intensivbehandling, respirator, antibiotikakurer, dialyse eller cellegift) gjør mer skade enn gavn, ved å forlenge en plagsom dødsprosess. I slike situasjoner er det medisinsk og etisk ukontroversielt å avstå fra slik behandling i tråd med pasientens ønske. Her er det imidlertid viktig å understreke at selv om den livsforlengende behandlingen er avsluttet, slutter man ikke med lindrende behandling; denne fortsetter helt til pasienten dør.

Likevel er det klart at beslutninger om begrensning av livsforlengende behandling ofte er krevende i praksis, fordi veiingen av fordeler og ulemper kan være vanskelig, og fordi helsepersonell, pasient og pårørende kan ha ulike syn på hva som er best for pasienten.

"Passiv dødshjelp"? Her ser vi også hvorfor fagmiljøene har sluttet å snakke om "passiv dødshjelp". Det å avstå fra livsforlengende behandling – behandlingsbegrensning – gikk tidligere under navnet "passiv dødshjelp". Det var problematisk fordi behandlingsbegrensning ikke har noe med "dødshjelp" å gjøre. Ved aktiv dødshjelp dør personen av legens dødbringende injeksjon; ved behandlingsbegrensning dør vedkommende derimot av sin grunnsykdom.

Hvis begreper brukes feil og upresist, oppstår forvirring. I Heiene og Thorbjørnsens ellers utmerkede lærebok om kristen etikk (”Kristen etikk – en innføring”. Universitetsforlaget 2011) kommer man skjevt ut ved å bruke begrepene ”aktiv eutanasi” og ”passiv eutanasi”, der sistnevnte skal betegne behandlingsbegrensning. ”Grensene mellom disse former for eutanasi er ikke alltid like lett å trekke”, skriver forfatterne. Men her bidrar de selv til å viske ut grensene ved å betegne det som klinisk og etisk er høyst ulike ting – aktiv dødshjelp og behandlingsbegrensning – som to varianter av samme sak. Forfatternes begrepspar innebærer også at den avgjørende forskjellen mellom disse handlingene er at den ene er ”aktiv” og den andre ”passiv”. Men også det å stoppe en pågående respiratorbehandling innebærer aktive handlinger, så forskjellen kan ikke ligge her. I tradisjonell etikk er det snarere forskjellen i formål som er det etisk avgjørende skillet mellom aktiv dødshjelp og behandlingsbegrensning: I det første tilfellet er formålet å ta pasientens liv, i det andre er det å skåne pasienten for plagsom eller uvirksom behandling og en uthaling av dødsprosessen.

Heiene og Thorbjørnsen skriver videre at ”i noen tilfeller kan dosene med smertelindring være så store at pasienten i siste instans dør av dem”. Dermed viderebringer de en seiglivet myte. Faktum er at aggressiv symptomlindring med opiater (sterke smertestillende) og benzodiazepiner (beroligende) i forskning ikke er vist å ta livet av pasienter. Tvert i mot er det mye som tyder på det motsatte: At slik lindring snarere virker livsforlengende. Grunnen er at pasientens fysiske og psykiske stress synker kraftig ved god symptomlindring. I landene som tillater aktiv dødshjelp, utføres dødshjelp derfor ved bruk av helt andre medisiner: Sterke sovemidler kombinert med muskelavslappende midler som stopper pustebevegelsene; eller barbiturater, gammeldagse sovemedisiner som er dødbringende i store doser.

Kamp om begrepene. I offentlig debatt foregår en kamp om å få bruke ens foretrukne begreper. Foreningen Retten til en verdig død, som er for legalisering av aktiv dødshjelp, snakker iblant om "passiv dødshjelp" i stedet for behandlingsbegrensning. Er det fordi de ønsker denne utviskningen av skillelinjene som jeg advarte mot over? For dermed kan de i neste omgang argumentere med at helsevesenet allerede utfører passiv dødshjelp og at det derfor er et lite skritt å tillate aktiv dødshjelp. Foreningen snakker også om "selvbestemt livsavslutning" fremfor aktiv dødshjelp.

Forkjemperne for legeassistert selvmord i Oregon fikk dette legalisert i en lov med navnet “Death with dignity act”. Den største pro-dødshjelpsorganisasjonen i USA har endret navn til “Compassion and choices”. I mine øyne er dette eufemismer; ”mildnende, omskrivende, smykkende uttrykk for noe som man ikke vil nevne ved sitt rette navn” (Store norske leksikon).

Samtidig erkjenner jeg selvsagt at også legaliseringsmotstandere som jeg selv, velger ordene med omhu for å stille eget standpunkt i best mulig lys. Et eksempel var lanseringen av “aktiv livshjelp”, som skulle være helsetjenestens og politikkens motsvar til kravene om legalisering av aktiv dødshjelp.

Alle definisjoner kan være verdiladet i større eller mindre grad. De nederlandske definisjonene refererer til ”drap” og ”selvmord”, negativt ladede ord. Disse definisjonene er likevel de beste og teknisk sett mest nøytrale vi har, ettersom de presist beskriver hva som skjer. Og det er verdt å merke seg at de har sin opprinnelse i et land som har legalisert aktiv dødshjelp, og der det store flertall er positive til dette.

I skillet mellom aktiv dødshjelp og behandlingsbegrensning ligger også kimen til et argument mot legalisering av aktiv dødshjelp: Med klok praktisering av behandlingsbegrensning når tiden er inne for det, kombinert med kyndig lindrende behandling, trenger ikke døden preges av lidelse. Når symptomene trer i bakgrunnen, opplever mange at livets siste fase kan ha mening. Jo mer klok og kyndig helsetjenesten blir, jo mer lindres vår frykt for en lidelsesfull død – og jo svakere blir begrunnelsen for legalisering av aktiv dødshjelp.