Terror – fra dypet til overflaten

Etter 22. juli og etter stadig hyppigere terrorangrep i Europa er det ikke underlig at vestlige land mobiliserer for å bekjempe­ terror. Spørsmålet er om vi går for grundig til verks. Trebarnsfaren som kjørte inn i menneskemengden i Nice i juli i år, ble radikalisert veldig raskt. Er terror et mer spontant og overflatisk fenomen enn vi tror? Er vi mennesker mer påvirkbare og ustabile enn vi liker å tro?

Det er mange teorier om årsakene til terror, som at de ungdommene som dras mot ekstreme miljøer er marginaliserte i utgangspunktet. Kanskje er de ensomme ulver. Slikt kan bekjempes med kjent sosialt arbeid.

Alternativt er årsaken til terror at parallellsamfunn i vestlige land bygger opp under konflikter mellom kristne og muslimer. Det er for å motvirke dette at en forbyr bruk av burka i det offentlige rom i Frankrike og Tyskland. Men kanskje er det heller problemene i Midtøsten som skaper terror, eller er det største problemet at overvåkningstjenesten og politiet ikke oppdager og slår til mot ekstreme grupper tidlig nok?

Viktig skille. Et viktig skille i dette landskapet går etter mitt syn mellom to typer forklaringer. I den ene varianten er terrorhandlinger et symptom på en underliggende religions- og sivilisasjonskonflikt. Medisinen er da å gå grundig til verks for å motvirke marginalisering, parallellsamfunn eller til og med at konflikten mellom sunni- og sjia-muslimer må få «brenne ut». De fleste tiltak mot terrorisme baserer seg på antakelsen om at vi her har å gjøre med en konflikt mellom dype, nokså stabile og uforanderlige overbevisninger.

I den andre varianten befinner terrorisme seg mye mer på samfunnets overflate, i det vi kan kalle «spillet om terrorisme». Dette kommer tydelig fram i Viggo Vestels bok I gråsonen, om hvordan unge mennesker i Norge utvikler ekstreme politiske holdninger. Unge mennesker dras inn og ut av ekstreme miljøer avhengig av hvordan vi som samfunn omtaler muslimer, kristne og terror. Ungdom utvikler ikke ekstreme holdninger fordi kristendom og islam er uforenlige, men på grunn av selve debatten. Når media og statsledere maner fram et bilde av en dyp konflikt mellom kulturer, suger de samtidig ungdom inn i en uheldig selvforsterkende logikk.

Gråsonen. Gjennom Vestels samtaler med ungdommer i gråsonen får vi innblikk i hvordan dette spillet fungerer. Fem brikker må være på plass for at spillet skal fungere. Dette er kategoriene muslim, kristen, generalisering, mistenkeliggjøring og fordømmelse.

Spillet starter med at muslimer utsettes for krenkelser, eksempelvis i krigen i Afghanistan, noe som utløser reaksjoner i form av terror utført av muslimer i vestlige land. Dette skaper hat blant ikke-muslimer. Disse ikke-muslimene mistenkeliggjør så muslimer og kommer med fordømmende utsagn. Hollandes krigserklæring mot ISIS etter angrepet i Nice kan fungere som et eksempel.

Spillet fortsetter ved at unge muslimer i vestlige land kjenner på dette hatet og denne mistenkelig-gjøringen. Noen av dem blir radikaliserte og støtter etter hvert ekstremistiske muslimske nyfundamentalister. Når nyfundamentalistene får støtte, gjør dette at islamkritikerne blir enda mer mistenksomme. Denne mistenksomheten fører i verste fall til terror rettet mot islam og «eliten» som tilrettelegger for et multikulturelt samfunn. Det var dette vi så smertelig fikk erfare 22. juli for fem år siden.

Forsterkes. Men det stopper ikke der. Radikaliseringen blant unge muslimer forsterkes av slik muslimfiendtlig terror, og slik fortsetter det. Slik er logikken i den offentlige samtalen. Den fungerer kun hvis politikere, journalister og forskere underkaster seg spillets regler. Til sammen er dette nærmest en selvgående mekanisme som produserer­ hat, konflikt og terrorisme. Og så selve poenget: det produseres hat der det ikke finnes i utgangpunktet.

I anmeldelsene av Vestels bok savner jeg at vi tar tak i dette poenget. I tillegg til alt det gode som gjøres for å forebygge terror, bør vi sette inn ressurser på å forstå og utvikle tiltak for å endre spillet om terrorismen. Vi skal ikke bare konsentrere oss om å bli kvitt terrorister. Vi må også slutte med å konstruere dem i utgangspunktet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.09.2016