Medienes nye, meningsløse klisje: "Bildet som stanset krigen".

Faktum er at krigen så godt som var over i 1972. Leser man om krigen på f eks "Store Norske" sine websider, kan man se at den aller siste amerikanske krigshandlingen var en massiv bombing i julen 1972. Deretter ga amerikanerne seg, og man gikk inn i fredsforhandlinger i 1973. Men skyldes dette virkelig dette bildet?

Nei, selvfølgelig ikke. Det er utrolig at seriøse journalsiter virkelig kan innbille seg at et bilde som ble presentert i avisene i 1972 endret noe som helst. Til og med Lyndon B. Johnson, den amerikanske presidenten som hadde pøst inn amerikanske bakkestyrker og teppebombet de stakkars vietnameserne med napalm og bomber, hadde gitt opp vietnamkrigen og frasa seg gjenvalg i 1972.  Det sies at han gikk inn i en dyp depresjon etter sin tid som krigspresident og mange setter det i sammenheng med hans massive ansvar for millioner av døde mennesker. Den amerikanske og den internasjonale antikrigsbevegelsen hadde i årevis drevet et massivt arbeid for å få en slutt på krigen, og det amerikanske folk var krigstrøtte og lei av å få sine sønner hjem i kister. Nærmere 50 000 amerikanere døde i denne meningsløse krigen og over 300 000 var kvestet for livet - for ikke å snakke om alle dem som var psykisk ødelagt for livet.

Verden hadde til fulle fått øynene opp for de amerikanske grusomhetene i 1972 og amerikansrne selv var desillusjonerte og lei av de endeløse myrderiene som ikke førte noe steds hen.

De forferdelige bildene fra Vietnam kom som en bekreftelse på de grusomhetene alle var kjent med på forhånd. Og å påstå at det ene bildet av de flyktende barna alene endret verdens syn på krigen og endret krigens gang, er så historieløst og klisjepreget, at jeg ikke kan tro at noen mener det på alvor.

Men pressen vil kanskje ha det til at det er DE, gjennom sin publisering av disse bildene, som skal ha æren for at krigen tok slutt? Bare avisene finner de rette bildene, så kan de endre historiens gang? En gigantisk selvovervurdering som grenser til det latterlige.

Det samme tullet hørte vi etter at det triste og hjerteskjærende bilde av den druknede Aylan ble publisert i avisene midt under den største flyktningestrømmen i fjor. Journalistene var ute med sitt vanlige klisjeaktige språk o hevdet at det bildet, på samme måte som bildet av de flyktende barna i Vietnam, kunne endre flyktningenes situasjon og endre oponionens syn på flyktningene.

Denne meningsløse spådommen ble gjort grundig til skamme. Ingenting endret seg til det. Tvert i mot falt publiseringen av dette bildet sammen med en endring i oponionen i motsatt retning. Bildet endret ingenting. Flere og flere land begynte å motsette seg å ta imot flere flyktninger, oponionen vendte seg mot flyktningestrømmen og folk syntes det begynte å holde.

Men lærer journalistene av historien? Nei, de samme klisjeene tas frem gang etter gang. Det og det bildet endret verden og endret krigen. Det er det reneste tull.

Sverre Avnskog