Verdidebatt

Når fornuften viker for dogmer og myter

Opplysningstiden ga håp om at i fremtiden skulle grunnlaget for vårt væren bli viten, og ikke naiv tro eller dogmer. Det er nå blitt snudd på hodet, for viten erstattes med tro, dogmer og religioner, og produkter av disse. Det er ’in’ med religion

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Opplysningstiden ga håp om at i fremtiden skulle grunnlaget for vårt væren bli viten, og ikke naiv tro eller dogmer. Det er nå blitt snudd på hodet, for viten erstattes med tro, dogmer og religioner, og produkter av disse. Det er ’in’ med religion.  Religiøse bevegelser krever, og får sette den politiske dagsorden, nær sagt verden over.  Det er nå nær blitt aksept for at religioner står over ytringsfriheten. Krenker vi religionen i skrift og tale, da krenker vi den som tror. Men det er nå engang slik at troen er en personlig sak. Det er troens grunnlag (som religioner er) som vi alltid må stille spørsmålene om. Er dette rimelig, er det sant, eller er det rett og slett bare tull og tøv, uten fakta-forankring i vår verden?   De senere årene har de skriftlærde tolket gamle skrifter og vår verden, og noen har funnet ut at skriftens lære ikke er slik, men slik. I dag er ’vigsel av likekjønnede’ den store saken.  De lærde troende krangler så kappene flagrer om Gud (som sies å være fra evighet til evighet), eller hans ’sønn’ og de famøse 12 første-troende, egentlig har skiftet mening. Våre religionslærde spriker i alle himmelretningerJom veien. Sannheten er irrelevant, men troen skal være ’rett’. Alle parter tror på noe absolutt ubeviselig, som endatil høres veldig skummelt ut, og framstår som de fundamentalister de er.  Snart får vi noen kaller seg moderate fundamentalister, og det blir fettere til de i HumanEtiskForbund. Fornuften er ikke lenger førstevalget, men forblir ”en ensom ting”.

Den største religionen i ’vesten’, kristendommen, har i hundrevis av år samlet skatter på jorden, krevd og fått og kjøpt makt i den verdslige verden, til tross hva læren sier. Kirken har ikke brukt våpen på lang tid, men nøyet seg med å velsigne de som tas i bruk eller er i bruk.  Makta den har fått er omfattende, og den har bredt seg lang inn i den verdslige/politiske sfære. De preker om troen og evigheten og har tatt ’patent’ på tilgivelse og barmhjertighet.  De har fått beskjed om å misjonere, og har skrevet, pratet og sunget om sin tro.  Riktignok er den gjennom tidene blitt polert og pusset på (modernisert), uten at det har bidratt til mer substans i troen. De tomme løfter om det evige liv lever videre, og er selvsagt helligforklart. Ved å legge tykt på har de bygget bilder for oss om vår skyld og uskyld, og lovet oss det evige liv dersom vi til døden tror på eldgamle myter og gamle gode, men svært så tvilsomme og ikke-verifiserte  historier.

I det siste århundre har de kristne kirker og ledere tilpasset seg økonomiske rammer og regler. Penger er makt. Utvannede kristne retninger har lært om makt og maktutøvelse i det verdslige samfunn. Gammel og ny svada og lettvintheter blir servert, og i sin hellighet unntas de fra faktakontroll og risikoanalyse.  Her i landet ble noen kallet og lønnet for å fikse en fusjon til et felles verdisyn. Religion er blitt kultur og forvaltes av kulturministeriet, og sakene behandles sammen med puling på TV og banning i kjerka. Troens detaljer og grunnlag er inni skodda et sted, men dras stundom fram slik at de ’troende’ har noe å krangle om. De har nok en tro, men mangler guts til å følge den til døden og det evige liv. Det utspedde, men korrekte og tidsriktige tro viser iallfall veien til lønningskontoret.  30 sylvpenninger er penger det og. De menige troende (hverdagskristne/ legfolket) vet ikke lenger hva de skal tro på, og ferske nyheter tyder på at de ypperste prestene heller ikke vet noe særlig, men nok til å krangle offentlig. Det trengs ikke viten for å krangle, men tro. Kort sagt, når kirken har ’solgt ut og moderert’ sine kjerneverdier har de solgt sin sjel (les: samvittighet) , om de har sånt. Men dèt ser de ikke, og salver i vei.

Islam / muslimene har tatt en annen vei, de har andre våpen. Vi har erfart det de seneste år, og her er veien den evige underkastelsen og endestasjonen. De følger sin overbevisning til døden. Det er religionsutøvelse i navnet, men egentlig en kamp om jordisk og politisk makt. De ser vestens frihet og liberale sinnelag , og ikke minst dens åpenbare svakheter. Det utnytter de kynisk for å skaffe seg livsrom. Den bølgen av muslimske invaderere vi ser komme mot oss nå, når neppe fram til Wiens porter, men er i det kristne sentraleuropa og i deler av Skandinavia med sine fortropper som bygger brohoder. I vår liberale verden får de fritt utløp for sin prakis av sin religion ved bruk av terror og almen fryktspredning, og ikke minst fått støtte fra de politisk korrekte for bla sin form for ”kvinnefrigjøring”. Islam vil ikke la seg reformere. De slipper å debattere sin tro, den står fast i boka, også hos de såkalte ’moderate’.  Å tro på sånt er i seg selv fundamentalistisk. Derfor lever eldgamle doktriner og oppskrifter på vold og annen galskap videre. De får nå lovbeskyttelse, og får utbre seg uten nesten uten motstand på frie kontinent og i land som burde visst bedre. De som ikke bifaller dette blir kalt rasister og islamhatere av de anstendige og de politisk korrekte.

Der denne religionen dominerer anvendes barbari til for å holde orden. Her i landet behøver de ikke krumsabelen, for her kaster den’anstendige’ akademika og de politiske korrekte seg overende og venter med fryd og skjelvende lemmer og tomt hode på sin sjanse til å underkaste seg. Den er og blitt betegnet som en politisk religion og voldelig idelologi, og er blitt rettelig døpt den 11 landplage.

Jeg skal ikke dykke inn disse to religioners grunnlag og teori. Jeg er oppmerksom på at egentlig bør man sette seg inn ’skriften’. Det er sikkert dubiøst, og langt fra nok å se den på veggen og tenke sitt.  De har kriget mye og lenge, for sin tros ’fredelighet’ og tvilsomme fortreffelighet, men realiteten er det om politisk makt og territorier. De har hver sin form for paradis, og forskjellige veier inn dit. Den kristne tro er basert på en forlengelse av jødedommen. De snappet en profeti derfra, ”oppfylte” på en spektakulær måte, som ’realiserte’ den forrykte idè om det evige liv. Metodene for å dyrke og praktisere troen ble ’reformert’ for et halvt tusen år siden. Men fortsatt er grunnlaget den felles tro på et evig liv.  I vår tid bruker mange ’lærde’ sin tid og iver til å lese og vise til skrifter som de kaller hellige, mens de galant overser mangelen på jordiske og historiske fakta.   Det er sagt at religion er opium for folket. Det er godt mulig at det stemmer, og det er all grunn til å frykte at nå er Europa i ferd med å ta en overdose.

Begge disse såkalte abramamittiske religioner har utspring i Levanten. I den senere tid har de fått stor oppmerksomhet innen akademia og politikk, og selvsagt innen krig og fred, mest krig og ufred riktignok. Ingen krever de for regnskap for en evig rekke av brutte løfter, men de kan jo ikke svikte.  De to religionene hevdes hellige, men er ubegripelige.  De burde egentlig vært definert som helsefarlige, og blitt behandlet som farlig avfall.

De er enige om å begrense eller forhindre menneskets rett til å tro på annet enn det de foreskriver, dèt er det første og viktigste bud, og der enes de. De mener fullt og fast at de er en gudegitt frihet til å ture fram med propaganda som er fantasifull, løgnaktig, og med heslig innhold.  Disse etablerte seg da vi ikke visste meget, og bet på det meste i frykt for døden; de fyllte et behov i den tids marked. Nå krever de at innholdet i gamle og vanvittige teser og dogmer og tekster skal bli hensyntatt uten innholdskontroll.  Det er langt mer offentlig kontroll og forskrifter om maskevidde for garnfiske i sjøen enn det er for religioner og religiøst maktmisbruk.  Dette nonsens krever og har få fritt spillerom og er blitt pensum på skoler for små barn, også i land som engang elsket frihet. Dèt er intet mindre enn massive overgrep mot barn og mot fornuften. Her i landet utøves slike ritualer med massiv og passiv pengestøtte fra felleskassa.

Hva er så kjernen i alt dette nonsens som endog vergeløse barn skal lære?  Jo, nettopp, løftet er det ’evig liv’.  Barna lærer at de stiller litt sterkere i kampen om dèt om de følger de vilkår som er skrevet i påbud og forbud.  Men da må du tro så det monner, og kun gud vet om du virkelig tror. Hvordan er det mulig i vår tid å fortsatt leve med og endog dyrke sånt visvas, uten at noen påkaller fornuft eller spørsmål om gehalten i premien, ’det evige liv’. Vi ser nå tegn til at de vil samarbeide om å gjøre felles front mot fornuften, særlig om at alt som de ikke liker de, stemples som krenkelser og gjøres ulovlig. Her på vårt lokale oljeberg har vi en stålsatt sønn som driver med sin ’visjon om et helhetlig livssyn’, og lenger sør driver selveste paven med noe globalt som ligner.  Forøvrig har ’helhetlig’ sneket seg inn byråkratispråket og brukes nå overalt, mest for forlenge møtene med mer tullprat, og er stalinisme på norsk.

I vesten har den kristne religion hatt tros-monopol og adgang til makt og myndighet. Den nå formelt frikoplet staten, men penger strømmer inn, tvunget inn fra troende og vantro, og sine jordiske gods krever de å beholde. De vandrer rundt i tåpelige drakter og messer tøv og tull, og noen kler seg i dress og slips og de finner det selvsagt opportunt å støtte enhver annen religion som kommer og vil etablere seg. Det er penger og unyttig ’arbeid’ i religion, må vite.  Med hjemmel i loven krever de uinnskrenket frihet for sine tomme løfter, mens de faktisk foreskriver vold, tvang og ufrihet for mennesket.

Menneskeheten har tatt mange og lange skritt framover, men har slitt og sliter med valget mellom tro og viten, mellom drøm og virkelighet.  I valget mellom aksept av faktum, nemlig at livet har en begynnelse og en ende, så velger mange å tro og håpe at det finnes et evig. Det neste tanketrinn er i grunnen enkelt, enhver gjennomtenkt tanke videre vil fortelle oss at dette egentlig er nonsens. Likevel ble troen og tvilen der, slik at til og med i dag er skolepensum at det faktisk finnes en ’ånd’, som er fra evighet og til evighet, som har kontroll og makt over våre liv. Det er innlysende at for de som velger å tro på det, da får ’ånden’ og hans tilhengere makt. Vår hellige ånd får mer makt, særlig blant som har fått ånden over seg.

Det er all grunn til å spørre om hvordan og hvorfor det har gått så inni ’helvete’ galt. Hva skjedde, og hvorfor det kan fortsatt tillates i vår moderne tid. Det er spill om makt, hva annet. Religionsutøvelse er blitt maktutøvelse, vi ser det, og våre ledere godtar det. Lover tilrettelegges og tilpasses. Terror utført i guders navn og etter profetiske tekster forklares av de klerikale og bortforklares av statsledere, og i samme åndedrag kunngjør nyhetsmedia slike hendinger uten nærmere årsaksforklaringer eller analyser. I noen tilfeller opplyses det tvert imot at det i allfall ikke funnet årsaker som knytter sånt til religioner. Fakta er ikke ’in’ iallfall ikke når religion er inne i bildet.

Vi står overfor det klassiske dilemma som alle liberale samfunn står overfor, hele tiden. Når noen eller noe vil bruke frihet til å fjerne friheten blir vi handlingslammet og gir etter. Vi er redde for ’å ramme uskyldige, eller generalisere’, for å diskriminere. Det er et faktum at de aller fleste terrorhandlinger de siste 30 år er utført av personer med religiøse begrunnelser (ja, fra islam). Hvordan reagerer våre myndigheter? Den frie verden enes om at alle!!! som reiser med fly i prinsippet skal kontrolleres som de var mulige terrorister. Da er det plutselig greit med generaliseringer, og at man skjærer galant alle over en kam. Noen syns dette er greit, fordi de vil ha ”frihet” til å reise hvor hen de vil. Faktisk er dette en inngripen i vår frihet og en krenkelse. Men krenkelse av dette slaget får vi tåle, vår personlige frihet skal kastes på offerbålet i berikelsens tid, og religionenes hurradager. Kanskje er det en fremgang, fordi de ikke lenger brenner de ’frie’, men bare friheten på bålet. Men - vi skal være på vakt når frihetene ofres på religionenes alter, en etter en.  Hva skjer når vi ikke lenger har flere friheter som kan ofres?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt