Idretten må ut av etiske gråsoner

Bruken av astma-medisin­ på friske norske langrennsløpere reiser noen akutte spørsmål omkring hvorfor det kunne skje. Men det reiser også noen mer langsiktige spørsmål om etikk i toppidretten og verdigrunnlaget i hele idrettsbevegelsen.

Og dette er ikke den eneste saken. Idretten er i de senere år rammet av en rekke saker som på ulik vis bidrar til å så tvil om idrettens legitimitet og etiske status. La meg nevne noen:

Norge har lenge hatt et godt antidopingarbeid. Vi har et selvbilde hvor vi er en ledende nasjon i etiske holdninger og ærlighet. Men selvbildet slår sprekker. I Vukicevic-saken, der en trener søker dopingråd av en kollega, og i den pågående Evertsen-saken, der en trener har forfalsket papirer for å få legelisens, sås det tvil om norske treneres hederlighet.

I Tysse-saken legger norsk idrett til rette for at en doping-dømt utøver kan komme tilbake­ og delta i OL i Rio. Syklisten Steffen­ Kjærgård viste ved sin til­ståelse at også norske sykkel­ryttere kan bli doping-infisert ved å delta i Tour de France.

Svekkes. Norsk idretts rennommé svekkes også av omgangen med alkohol, enten det er langrennsutøvere like etter målgang, skiskyttere som driver guttestreker i alkoholrus, eller verre, Petter Northug som kjører i fylla. Bruken av alkohol, særlig i relasjon til unge utøvere,­ er et vedvarende diskusjons-
tema.

Omgangen med penger er ikke mindre problematisk. Folk reagerer negativt og med undring når rike fotballspillere viser seg frem med dyre vesker og raske­ sportsbiler, eller fotballedere koster på seg lønninger langt over statsministernivå. Og når ledelsen i Norges idrettsforbund viser manglende åpenhet om pengebruk og økonomisk styring og må tas i skole av kulturministeren, ryster de fleste på hodet av den åpenbare uforstand.

Den manglende styringen på pengebruken i fotball har ført til store underskudd i en rekke­ klubber. Forsøk på ulovlige spiller­overganger mellom klubbene har resultert i politi­etterforskning. Og den internasjonale kampfiksingskulturen­ har også kommet til Norge slik ­saken med kampene mellom Østsiden og Follo og mellom ­Asker og Frigg viste. I forbindelse med denne saken ble det avslørt at flere ­titalls personer i norsk idrett innrømmet å ha mottatt henvendelser om kampfiksing i fotball.

Dopingsaker. Dopingsaker er spesielt ømtålige. De siste to ­sakene med den feilaktige bruk av astmamedisin i Martin Johnsrud Sundbys tilfelle og bruken av astmamedisin på friske langrennsløpere gjennom flere år,
har svekket tilliten til norsk langrenn spesielt og norsk idrett ­generelt.

De høye blodverdiene som ble lagt frem i finske og svenske ­dokumentarfilmer, stilte spørsmål ved renheten i norsk langrenn. Den anerkjente svenske idrettsfysiologen Bengt Saltin mente blodverdiene ikke kunne­ være naturlige. Den saken har norsk langrenn så langt klart å avvise og avverge, men astmasaken støtter ikke akkurat norsk idretts troverdighet.

Man må spørre seg om ­arbeidet med etikk og verdier har blitt forsømt i norsk idrett de sist ti årene. På 1990-tallet kjørte Norges idrettsforbund en verdi­kampanje for å bevisstgjøre både utøvere og tillitsvalgte om hvilke verdier norsk idrett skal bygge på. Arbeidet ble vurdert gjennom uavhengige rapporter i 1993 og 2003.

Merkelig stille. Etter at man i etterkant av dette fikk fastlagt fire aktivitetsverdier; glede,­ felles­skap, helse, ærlighet og fire organisasjonsverdier; frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd, er det blitt merkelig stille om etikk- og verdiarbeidet. Vi er flere som mener at det trengs en prinsipiell opprydding og avklaring.

Norsk idrett er bygget på en forutsetning om at topp og bredde­ skal høre sammen og en tradisjon der topputøvere skal være gode forbilder i oppdragelsen av barn og unge. Men det virker­ som dette siden 1990-tallet­ mer og mer er erstattet av en tenkning der idretten bare skal være et speilbilde av den alminnelige samfunnsmoral, ja, sågar være mindre ambisiøs enn samfunnsmoralen.

Man manøvrerte seg dermed inn i gråsoner omkring kosttilskudd, astmamedisiner og andre midler som ikke sto på doping-
listene. Jeg husker i en debatt­ med Bjørge Stensbøl på 1990-­tallet hos Skavlan, at han hevdet at topp­-
idrett må ha aksept i flertallet i folket og at man må styre unna det som er eksplisitt forbudt. Men i jakten på fordeler må man ta i bruk alle tilgjengelig midler.

Det gjorde blant annet at man startet et smørings- og gli­prosjekt i langrenn til flere millioner kroner som gjorde at norske ­utøvere fikk fordeler og vant i stor stil. Jeg mente og mener fremdeles at man i stedet burde delt smøringsteknologien med konkurrentene slik den amerikanske alpinisten Bode Miller­ gjorde da han fant en bedre måte å plassere støvelen på skien og straks gikk ut og informerte konkurrentene om at de burde gjøre det samme.

Lederoppførsel. Slik sett er den kjempestore norske smøre­bussen og bruken av astma­medisin­ signaler om en kultur der man jakter på fordeler og hemmeligholder informasjon, slik også Ole Einar Bjørndalen gjorde da han ikke ville dele treningshemmeligheter med de ­andre utøverne.

Tidligere dreide etikkarbeid seg i stor grad om hvordan utøverne skal oppføre seg. De store­ avsløringene av korrupsjon i ­internasjonal fotball, i friidrett, i IOC og ikke minst den russiske­ statsdopingen, viser at etikk-arbeidet­ ikke kan begrenses til utøverne, men også må omfatte ledere, trenere, legeteamene, ­doping-laboratoriene og hele systemet rundt toppidretten, ja, sågar statsledere og politikere.­ Etikkarbeidet er derfor mye 
viktigere og mer omfattende enn før.

Norsk ambisjon bør være at vi ikke tafser rundt i de såkalte gråsonene og smutthullene, og sier at alt som ikke er forbudt er lov. Vi bør, slik vårt enestående nei til høydehus viser, ligge unna gråsonene og dele vår kompetanse­
om både idrett og etikk med alle våre konkurrenter. Fair play dreier seg ikke bare om holdningen til utøverne på banen, men om hvordan hele idrettssystemet er bygd opp og fungerer.

Derfor er det positivt at Skiforbundet inviterer til åpen grans-king i astmasaken. Men samtidig bør ledelsen i Norges idrettsforbund klargjøre sitt ambisjonsnivå og sin prinsipielle politikk i etikk og verdisaker. Norsk idrett trenger klare linjer i saker som gjelder økonomi, åpenhet, transparens, gråsoner, alkohol, ærlig­het, yrkesmessig integritet og mye annet. Folk fortjener en idrettsbevegelse de kan være stolte av, ikke bare når det gjelder medaljer og resultater.

Gunnar Breivik

Professor ved
Idrettshøgskolen. 
Tidligere rektor samme sted.