Bruk barnas egen kreativitet

I over 25 år har jeg som kateket arbeidet med barn og gudstjeneste og fått følge innføringen av trosopplæringen fra starten.

Min masteravhandling fra 2010 er en studie av hvordan prester og kateketer lar barn delta i gudstjenesten. Gjennom intervju og observasjon så jeg hvordan de la til rette for og gjennomførte gudstjenester der barn var aktive deltakere.

Jeg undersøkte hvilken plass og hva slags rom barna fikk i gudstjenesten. Sagt på en annen måte: Hva slags eierskap de får til det hellige?

Spontant. Å la barn synge og opptre med drama eller opplesning i gudstjenesten er ikke noe nytt. Barn har medvirket og de voksne har latt seg sjarmere av barnas spontane og ekte væremåte.

Ofte kan det vel sies at barns deltakelse i gudstjenesten har hatt et underholdende preg. Barnekoret eller søndagsskolen satte et festlig preg på gudstjenesten, og bestemor gikk stolt og rørt hjem.

Denne noe karikerte framstillingen illustrerer det jeg kaller å «nussifisere» barns deltakelse, der barna blir festlige objekt og ikke deltakende subjekt i gudstjenesten.

Når førsteamanuensis Elisabeth Tveito Johnsen skriver at ordet «nussifisering» er så negativt ladet at det egner til å latterliggjøre og skape mistro, (Vårt Land 25. august) kan jeg dele den oppfatningen.

Jeg tror at mer kunnskap om barneteologi, som blant andre Tveito Johnsen har bidratt med har gjort oss i stand til å se på barna med nye øyne.

Deltakelse. Kateketer, prester og andre som forbereder gudstjenester knyttet til trosopplæringstiltakene må være bevisst på hvordan de legger til rette for barns deltakelse.

For som professor Heid Leganger-Krogstad uttaler: «Det er en hårfin grense mellom forestilling og opprettholdelse av gudstjenesten når barn er til stede» (Vårt Land 20. august).

Noen kreative innspill, som for eksempel skattejakt, kan det være riktig å utsette til kirkekaffen. Denne balansegangen tror jeg våre dyktige kirkelige medarbeidere klarer å takle dersom de arbeider sammen og planlegger gudstjenesten grundig.

Forventninger. I innføringen av trosopplæringen har det vært et mål å knytte trosopplæringens tiltak til menighetens gudstjeneste. Det har også vært store forventninger knyttet til oppslutning om de ulike tiltakene og mye fokus på telling av deltakere. Dermed har kreativiteten vært stor og forsøkene mange på å skape nye gudstjenester og møteplasser.

I mange tilfeller vil jeg hevde at dette har lykkes. I våre menigheter på Toten har antallet gudstjenestedeltakere gått opp etter trosopplæringsreformen. De voksne som heller vil delta på høymesse besøker en kirke i nabobygda et par ganger i året.

Medeiere. Mitt anliggende er å legge til rette for et «vi» perspektiv der hele gudstjenesten er preget av barnas fulle og hele tilstedeværelse. Barnas deltakelse er begrunnet i at de er likeverdige kirkemedlemmer og medeiere i gudstjenesten, ikke fordi de er nusselige og søte.

I mitt materiale kommer det fram at informantene ønsker å tilrettelegge og inkludere barn som likeverdige deltakere. Likevel tror jeg at vi er for lite bevisst på språkets rolle og den makt ordvalg og omtale av barn uttrykker. Når vi takker barna og sier «kjempefint» er det etter mitt skjønn et uttrykk for at barna er gjester og vi «eier» gudstjenesten.

Oppvurdere. Kirkens satsning på trosopplæring og gudstjenestereformen som har pågått er etter mitt syn en anledning for å oppvurdere arbeidet med barn og gudstjeneste. For å få til dette må kateketer, prester og andre få tid til å jobbe sammen, slik at vi kan ta barna på alvor og involvere dem fra starten av. Slik kan vi sammen lage gudstjenester med barn der de kan være aktører ut ifra egne forutsetninger.

Påvirke. Ved å la barn være med påvirke og gjennomføre gudstjenesten vil vi kanskje oppnå større gudstjenestefornyelse enn gjennom offentlige reformer og rundskriv. Nettopp fordi barn er barn og gir sine bidrag ut i fra barns perspektiv.

Jeg vil utfordre kateketer, prester og andre til å se på seg selv som tilretteleggere for barns egne kreative tanker og ideer om hva gudstjenesten skal inneholde og hvordan det skal framføres. På den måten kan barna få vise at de er dagens kirke. Dernest utfordrer jeg kirkas ledere til å legge til rette for at gudstjenesteledere får mulighet til å bruke tid på barn og gudstjenestearbeid.