Respekt i livets siste fase

I 2015 var det flere muslimer enn kristne utenfor Den norske kirke – katolikker, pinse­venner, baptister og metodister – i Oslo.

Det gravlegges over 4.000 mennesker i Oslo hvert år. Når byen vokser må vi anta at antallet­ gravferder også gjør det. Det har vært kjent i lengre tid at Oslo er i ferd med å gå tom for muslimske gravplasser. Nå åpner vi et nytt gravfelt på Alfaset med plass til 900 graver. Den mangfoldige byen skal også kunne gravlegge sine døde.

Likebehandling. Vi har som samfunn behov for å diskutere og finne løsninger på hvordan vi som fellesskap skal leve med et tros- og livssyns­messig mangfold og hvordan vi ved politikkutforming og i offentlige institusjoner skal gi rom for tro og livssyn. Oslo er i en særstilling. Det er Norges klart største by og har en langt mer mangfoldig innbygger- masse enn resten av landet, også når det kommer til religiøsitet.

Norge har ikke lenger en statskirke, men en folkekirke. Det bør også gjøre noe med hvordan vi behandler trossamfunnene. Alle må behandles rettferdig. Det skal ikke ha noe å si hvem du er, hvor du kommer fra, eller hva du tror på. Kommunen skal gi alle samme respektfulle behandling.

Den norske kirke representerer ikke lenger alle. I Oslo øker medlemsmassen i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke med mellom seks og åtte prosent hvert år. For kirken er det motsatt: Der synker medlemstallet med cirka en prosent årlig. De siste årene noe mer.

Her er Oslos innbyggere fordelt på tros- og livsynssamfunn

• 52 prosent er medlemmer i Den norske kirke

• 23 prosent er medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn

• 25 prosent er ikke medlem i noe tros- eller livssynssamfunn

Det er ingen grunn til å tro at utviklingen vi ser i dag ikke vil fortsette, eller forsterkes ytter­ligere i årene som kommer.

Livssyns-åpen. Befolkningssammensetningen og tros- og livssynsmangfoldet har noe å si for hvordan vi lever sammen. Mange lever med religion, og mange lever uten religion.

Livssyns-åpen betyr å respektere begge sider like mye, og legge til rette for at alle tros- og livssynssamfunn kan leve godt med hverandre. Vi må være åpne for andres religiøsitet eller ikke-­religiøsitet.

Livssynsåpenhet er noe annet enn avmålt nøytralitet, det er å ta på alvor viktige verdier i innbyggernes liv. Det å dele tro ­eller ikke-tro med andre er gjerne­
et av de større fellesskapene vi mennesker inngår i, og som ­betyr noe for samholdet eller for splittelsen i et samfunn. Vi har et ­felles ansvar vi som bor i byen, og vi må respektere hverandre og ha fornuftig dialog med hverandre.

I år fikk vi fjernet kremasjonsavgiften – det skal ikke være prisforskjell i valg av gravferdsform (kistegravlegging har ikke hatt avgift). Det skal ikke ha noe å si hvem du er og hva du tror på, heller ikke hvor god råd du har. Oslo har landets mest moderne krematorium på Alfaset. Her er det lagt til rette for at flere trossamfunn får følge sine skikker med å følge den døde på siste reis.

Gode gravlunder. Byen vår blir stadig tettere, både av bygninger og av mennesker. Gravlundene i Oslo fyller mange behov. De skal være steder med verdighet og fred, der familier kan minnes sine døde.

De brukes også som steder for stillhet og refleksjon og som gjennomgangsårer og turstier. Gravlundene i Oslo er grønne­ lunger og steder for sorg og ­refleksjon samtidig. Dette medfører krav om god kvalitet i vedlikehold, beplantning og ivare­tagelse av gravmonumenter. Noen av gravlundene er attraksjoner, man 
besøker graven til kjente mennesker eller oppsøker det kulturstedet en gravlund også er.

Vi er opptatt av å forvalte gravlundene på en god måte. I et livssynsåpent samfunn er det ikke minst viktig å legge til rette for innbyggernes tro og livssyn også i livets siste fase. Oslo innvier i disse dager et nytt gravfelt for muslimer. Gravene skal vende mot Mekka. Alle Oslo-folk som skal gravlegge sine muslimske venner og familiemedlemmer skal ha en god grav å besøke. Det er en selvfølge.

Nok graver. Vi har også et viktig ansvar i å sørge for tilstrekkelige graver for innbyggerne våre. Å ha nok graver er et offentlig ansvar som mange kanskje ikke har fremst i pannebrasken – vi snakker oftere om nok plasser for dem som lever – i barnehage, skole og sykehjem. Men det er helt sikkert at vi alle skal dø, og at byutviklingen også må sette av plass til fremtidige graver i en by som vokser.

Først publisert i vårt land 22. august 2016