Ingen plass for fundamentalistiske regler

De aller fleste minoritetsgrupper ønsker å tilpasse seg vårt arbeidsliv og våre lover, regler og normer uten særordninger. I enkelte områder og miljøer i Oslo og andre steder i landet er det imidlertid grunn til bekymring for at fundamentalistiske regler og holdninger blir et hinder for sysselsetting.

For et par år siden hadde Aftenposten en artikkelserie om dette. Der het det at: «Nav-sjefer er kritiske til at minoritetskvinner ikke vil ta praksisplass eller jobb i kantiner hvor det serveres svin, butikker hvor det selges øl, eller sykehjem hvor de må stelle menn»(5/2 2014). En av Nav-lederne, som ville være anonym, sa at han var frustrert over å ha arrangert kurs og tiltak i ti–tolv år for kvinner som «nekter å ta praksisplass eller jobb fordi det ikke passer med deres tolkning av islam». Nav-kontorer i Buskerud og Østfold hadde lignende erfaringer, og daværende tjenestedirektør i Nav, Bjørn Gudbjørgsrud, sa at: «Kravene om å tilpasse seg arbeidslivet er tydelige, men kanskje vi ikke praktiserer dem strengt nok». Men hva Nav ville gjøre med det ble hengende noe i lufta.

Nav-ansatte og andre som jobber med dette mener at situasjonen fremdeles er slik at det ikke er skapt en felles praksis og klare nok retningslinjer for å møte disse situasjonene. Jeg er ikke ute etter å diskutere enkeltsaker, og det understrekes at det ikke er veldig mange av dem. Men det handler om at noen ikke vil la seg formidle til jobber eller tiltaksplasser i butikker, restauranter, kafeer, hoteller, ol fordi det fins drikke med alkohol der og kjøtt som ikke er halalslaktet. Andre har ikke lov å berøre, og enkelte til og med ikke se på, motsatt kjønn utenom nærmeste familie. Dette rammer stort sett kvinner, og gjør det vanskelig å jobbe f eks innen pleie og omsorg eller serviceyrker. Andre har en så omfattende obligatorisk bekledning at det ikke lar seg kombinere med bevegelser og arbeidsuniformer innen rengjøring, barnehager, sykehus, kjøkken, servering, mm.

Forskjellig praksis

Det påpekes ofte at det må være rom for skjønn og individuelle hensyn når Nav-medarbeidere støter på slike tilfeller. Noen prøver å se det an og lete etter andre jobber som det er lettere for brukerne å gå inn i, hvor de slipper unna disse problemene. Noen lar dem fortsette på kurs for å se om det kan skje en tilpasningsprosess over tid gjennom arbeidstreningskurs og diverse tiltak. Andre prøver å finne praktiske løsninger som å jobbe med plasthansker for ikke å berøre menn direkte – selv om det neppe oppleves som varme hender i pleie og omsorg. Men det er også flere NAV-medarbeidere som sier at de setter ned foten når noen viser til fundamentalistiske regler, og gir beskjed om at stønadene kuttes hvis de ikke sier ja til jobb eller tiltaksplass.

Det må ikke være noen tvil om at det er lovgrunnlag for å bruke dette riset bak speilet. Det er viktig at de som jobber med formidling i Nav og andre etater, blir trygge på at de skal møte dette på en klar og tydelig måte.  Derfor er det meget gledelig at Stortinget torsdag kveld under behandlingen av Integreringsmeldingen enstemmig vedtok at: «Stortinget ber regjeringen utarbeide tydeligere retningslinjer for Nav som sikrer at fellesskapet ikke betaler livsopphold til personer som kan, men ikke vil delta i arbeid eller aktivitet av religiøse eller ideologiske årsaker.»

Støtte til utsatte kvinner

Selvsagt må det kunne utvises et visst skjønn, men hvis det blir forskjellig praksis fra saksbehandler til saksbehandler, fra avdeling til avdeling, og fra kontor til kontor kan det bli for åpent og gi uklare signaler. Det kan spre seg en misforståelse i fundamentalistiske miljøer om at det er mulig å si nei til jobber og tiltak med en slik begrunnelse, og likevel fortsette å få stønad. Da gjør vi mange kvinner en stor bjørnetjeneste – for da vil enda flere kunne bli utsatt for mer press fra fundamentalister. Dette handler ikke om å være ute etter noen, men om å støtte kvinnene som kan bli utsatt for slikt press. De vil lettere kunne avvise det hvis de bare kan si at NAV krever at de må jobbe, på tross av fundamentalistiske regler - ellers mister de inntekten. Mer klarhet vil gi utsatte kvinner bedre mulighet til å stå imot og gå inn i arbeidslivet på lik linje med andre. Det er viktig at den statlige og den kommunale delen av NAV-kontoret har samme tilnærming, slik at ikke passiv sosialhjelp fra kommunen blir for lett å ty til.

For å forstå bakgrunnen for dette er det interessant å lese SSB’s statistikk fra 9. mai. Den forteller at det er blant kvinner fra land hvor fundamentalistiske grupper har et visst fotfeste, at sysselsettingen er særlig lav. For første generasjons kvinner fra Somalia er den 22 %, fra Pakistan vel 30 pst, og omtrent det samme for kvinner fra Irak og Afghanistan. Det er veldig stor forskjell mellom disse og kvinner fra land hvor dette er nesten fraværende, som Sri Lanka og India. De har to-tredobbelt så høy sysselsetting. Forskjellene har helt sikkert flere årsaker, men en av dem kan være påvirkning fra fundamentalistene. Vi vet også at disse rett og slett forventer at kvinnene skal være hjemme. Mange kommer aldri i nærheten av arbeidsmarkedet og NAV-kontoret, og hvis de får hjelp derfra handler det ofte om kommunal sosialhjelp uten aktivitetsplikt.

Forebygge fordommer

Noen vil sikkert likevel bagatellisere dette, og si at vi ikke vet hvor mange det gjelder. Men uansett om det er noen titalls eller hundrevis eller flere, må vi ta tak i det. De aller fleste også fra muslimske land mener det er riktig å tilpasse seg vårt sekulære arbeidsliv, og vil si at det er vranglære å praktisere slike regler her. Men vi har noen tilstedeværende fundamentalistiske retninger som salafisme og wahabisme og en stor ungdomsorganisasjon som Islam Net, hvor det er innslag av dette. Så vi må være klar over at det ikke bare er snakk om gammelt tankegods fra fjerne land som er i ferd med å dø vekk av seg selv.

Noen vil kanskje også mene at vi ikke bør snakke om dette – av redsel for at vi skal nøre opp under fordommer. Jeg tror snarere det er slik at for å kunne forebygge fordommer på en ærlig og troverdig måte, må vi ta opp denne typen problemer. Den tabben man har gjort i drabantbyer i Sverige som er blitt parallellsamfunn, er at man ikke har hatt «lov» til å ta sånne debatter. Det må vi være i stand til her hjemme, og det er best å gjøre det mens det ikke gjelder mange. For det er ikke gitt at det ender der at disse holdningene og fundamentalistiske reglene blir drevet tilbake – hvis vi ikke tar tak i det slik Stortinget nå gjør.